Den franske filosof og litteraturteoretiker René Girard (1923-2015) fremstår i dag som en av de mest innflytelsesrike og omstridte tenkere. I løpet av perioden 1960-2010 år krysset han en mengde veletablerte vitenskapelige disipliner som antropologi, religionshistorie, litteraturteori, filosofi og teologi. Teorien er med andre ord svært tverrfaglig. Systemet er samtidig lagt på et uhyre høyt ambisjonsnivå. Han vil tenke de grunnleggende prinsipper for menneskelig kultur og samfunn ut fra to strukturer; det mimetiske begjær og syndebukkmekanismen.

De store systemdannelsene blomstret i det nittende århundre og døde nesten ut med Freud. I dag råder det en skepsis overfor de store teoribyggerne. Girards system kan betegnes som en vitenskapelig hypotese. På linje med Darwins hypotese om menneskets opprinnelse, ville Girard gi en koherent framstilling av kulturens opprinnelse og utvikling.

I denne artikkelen ønsker jeg å beskrive de ulike møtene jeg hadde med Girard, fra Girard-konferansen i Wiesbaden i 1994 og til den siste han deltok på i Riverside, California, i 2008. La meg begynne med å fortelle hvordan jeg kom i kontakt med teorien om det imitative begjær.

På den tida jeg studerte religionsvitenskap i Bergen på slutten av 1980-tallet, ble jeg anbefalt et verk av Girard. En venn, en filosof i periferien av skolefilosofien kopierte deler av Deceit, Desire & The Novel til meg. Deceit, Desire & The Novel er Girards første bok, en litteraturteoretisk refleksjon som etter hvert har blitt en klassiker. Jeg kastet meg over teksten, men skjønte lite. Måten han anvendte uttrykket «metaphysical desire» tolket jeg dithen at forfatteren var svært negativ til metafysikk, religion, teologi og alt knyttet til det. Jeg leste noen kapitler, men la det bort til fordel for videre arbeid med hovedoppgaven min. Etter et tafatt forsøk på å skrive en hovedoppgave om Den ortodokse kirkes teologi og dens påvirkning på Dostojevskijs forfatterskap, begynte veilederen min, professor Jostein Børtnes, å bli mer og mer bekymret: Ville Grande bli i stand til å hale en hovedoppgave i havn?

Jeg kommer ikke fra noen akademisk bakgrunn og hadde i begynnelsen problemer med å knekke koden. Jeg husker spesielt godt en av veiledningene, der Børtnes, ønsket å veilede meg og en grunnfagsstudent samtidig. Mine arbeider ble sterkt kritisert, mens grunnfagsstudentens ble skrytt opp i skyene. På slutten av veiledningen kom Børtnes inn på Girards teori om det imitative begjær. Han ble plutselig svært begeistret og hevdet at analysene hans «er helt fabelaktige». Jeg begynte å lese boka om det imitative begjær på nytt og fant etter hvert ut at dette stoffet kunne kombineres med Freud. Resultatet ble en hovedfagsoppgave kalt «Metafysisk begjær i Dostojevskijs roman, De besatte.

Etter å ha utgitt et par artikler basert på hovedoppgaven, forlot jeg Dostojevskij og ble mer og mer opptatt av Girard. Da jeg fikk jobb ved Høgskulen i Sogn og Fjordane, begynte jeg å dra på den årlige Girard-konferansen som vekselvis ble holdt i Europa og USA. Arrangørene var forskergruppa «Colloquium on Violence and Religion» som ble stiftet i 1990. Girard pleide å komme. Fram til 2008 kom han regelmessig på konferansen, til stor begeistring for oss som jobbet med teoriene hans.

På konferansen i Wiesbaden hadde både Girard og jeg ankommet litt tidlig. Iført en seriøs svart dress gikk han pliktmessig rett bort til meg: «My name is René Girard. And what brings you to this conference?» Jeg begynte å legge ut om hovedfagsoppgaven. «No, no I meant, why have you come to the conference?»

Her hadde jeg endelig truffet Girard, som jeg hadde lest de fleste verkene av, og så ble jeg fullstendig satt ut av å stå der og samtale med ham. Han spurte hvor i Norge jeg kom fra. Jeg nevnte Nordli i Nord-Trøndelag og tilføyde «it’s only a very small place. «I am sure ut is a very beautiful place, svarte han. Da var min lille dialogtid over. En gruppe konferansedeltakere begynte å nærme seg den store tenkeren og enkelte var mer enn klar til å ta over.

På slutten av konferansen dristet jeg meg til å vise ham artiklene som jeg hadde skrevet omkring arbeidet hans. De var få og på norsk. Han viste stor interesse, meg mer enn artiklene. Når jeg under samtalen slet med å finne det rette engelske uttrykket, sa han med sin kraftige franske aksent at han selv hadde dette problemet.

Neste gang jeg traff Girard var på konferansen i Graz i Østerrike. Året var 1997 og temaet var film og vold. Jeg husker første kvelden da de viste «Odyssevs blikk» av Theo Angelopoulos, satt Girard rett bak meg. Etter ti minutter så jeg ham brått reise seg og forsvinne. Girard har senere fortalt hvordan kolleger etter utgivelsen av «Violence and the Sacred» forsøkte å få ham interessert i voldsfilmer – noe som lå utenfor hans interessefelt.

Det ble imidlertid en spennende diskusjon mellom Girard og regissøren av filmen Funny Games, Michael Haneke. Girard hevdet at denne flørtingen med vold ikke ville få den avskrekkende virkning som Haneke håpet på. Det at Girard skydde voldsfilmene gjorde ham tilgjengelig for samtaler utover kveldene. Jeg hadde en lengre samtale med ham omkring kristendom og skjønnlitteratur. Det var tydelig at han satte pris på å diskutere, ikke bare syntes han å like å analysere verkene i lys av sin egen teori, men også snakke om de ulike forfatterne.

Under samtalen la jeg fram et syn på Aristoteles sitt katharsis-begrep - som jeg trodde at jeg var den første til å oppdage. Jeg hevdet at katharsis-begrepet, i lys av imitasjon, ikke er noe som renser tilhøreren fra volden, men heller øker tilbøyeligheten til vold. Girard virket begeistret for tolkningen. Senere leste jeg imidlertid det samme i en av bøkene hans, skrevet lenge før min oppdagelse.

Girard snakket alltid engasjert om ulike tenkere, enten han var enig eller uenig med dem. Det var som om tenkingens historie utløste en lystfølelse i ham, som så påvirket andre. Samtidig viste han liten ærbødighet for åndshistorien. Ikke så rart egentlig med tanke på at han i en artikkel hadde hevdet at innovasjon kommer av maksimal imitasjon og minimal respekt for tradisjonen. («The main prerequisite for real innovation is a minimal respect for the past and a mastery of its achievements, that is mimesis». Se “Innovation and Repetition” i Girard. Mimesis and Theory, 244.) Under samtalen mente han at Montaigne var for selvopptatt og Kundera, som han hadde deltatt i et radioprogram med, var livredd for å komme inn på religion. Under lunsjen etterpå beklaget jeg meg over pedagogikken i Norge og Girard hevdet at pedagogene i løpet av de siste tjue årene holdt på å ødelegge utdanningssystemet i USA.

Da Girard skulle holde sin forelesning, var jeg fremdeles høy etter samtalen. Under spørsmålsrunden tok jeg opp dette med vold i religionene og spurte hvorfor han i så liten grad hadde kritisert volden utført av kristne. Det var tydelig at han ikke likte spørsmålet og hevdet at dette var noe som alle gjorde i dag. Vesten foretar et gigantisk selvoppgjør. Det er bra, men det skjuler samtidig fordelene med en kultur hvor syndebukkmekanismen er avslørt. Vesten er, hevdet han, besatt på å forsvare enhver som faller utenfor. Dette er en arv fra kristendommen. Retorisk spurte han om det var hans ansvar å kritisere inkvisisjonen? Jeg følte meg elendig etterpå. Neste dag kom Girard bort til meg og sa: «I think we scapegoated you a little yesterday.» Jeg mente at man måtte få lov til å ta opp slike spørsmål. Han sa seg enig og fortsatte «You know, thinking is all about dying,» Jeg ble noe perpleks. Pokker, hvor kom den fra? Sa bare et spakt ja, før en gjeng med unge italienske akademikere overtok.

Da konferansen var over, møtte min kone og jeg Girard tilfeldigvis på en søndagsgudstjeneste i domen i Wien. Vilt begeistret, med tanke på å kunne ha ham for meg selv noen timer, kanskje ta en kaffe med ham, forsøkte vi å finne ham på vei ut etter gudstjenesten. Senere har jeg vært lurt på hvorfor jeg var så desperat ivrig etter å treffe ham igjen. Det måtte vært en etterreaksjon, et utslag av å se alle kretse rundt ham under hele konferansen.

Et år senere, i 1998, traff jeg ham på en konferanse i St. Denis like utenfor Paris. Da var det tydelig at Girard begynte å bli stor innenfor akademia. Ikke en gang tilstedeværelsen av Paul Ricoeur skygget for ham. Over 300 akademikere hadde møtt fram på konferansen, og Girard var vanskeligere å nå enn noensinne, mest på grunn av alle de prominente franske personene som stimlet rundt ham. På denne konferansen var vi en fem-seks nordmenn. Vi holdt sammen under hele konferansen og det slo meg hvor fort de hadde etablert et konkurranseforhold til Girard. En sa det rett ut: Han ville vært Girard.

Jeg ble glad da Girard kjente meg igjen. Et par ganger klappet han meg på armen da han gikk forbi. Ved en anledning stoppet han opp og pratet. Jeg benyttet anledningen og la fram min nyvunne teori om hvordan man som barn er hundre prosent imitativ, mens man som voksen handler ut fra en mer avleiret imitasjon og derfor er mindre spontant imitativ. Ansiktsuttrykket tydet på at han ikke gikk god for denne teorien, som ville, dersom den ble inkorporert i hans teori, kanskje ha svekket den? Jeg benyttet anledningen til å invitere ham til Bergen som foreleser. Religionsvitenskap i Bergen hadde allerede lovet 5000 kroner i støtte. «It’s very cold in Norway», sa han og avsluttet samtalen med: «I’ll do my best.»

I 2000 møtte jeg en svært opplagt Girard på en konferanse ved Boston College. Smilende med hvite bukser, seler, stripet skjorte og blå dressjakke. Denne konferansen tok en vending som Girard likte dårlig. Det oppsto et munnhuggeri mellom en av foreleserne med jødisk bakgrunn og en pastor i Den reformerte kirke. Girard virket fremdeles merket av hendelsen da han trådte inn i det lille rommet for å høre mitt halvtimes innlegg om rivaliseringen i Abelards Min lidelseshistorie. Girard satt fremst i rommet, like foran meg, og ble mer og mer irritert over forelesningen min. Han syntes jeg var hovmodig med hensyn til fortida og sa lavt og lettere irritabelt - mens jeg foreleste: «You are very condescending towards the Middle Ages». Det oppsto da en løpende disputt - som jeg absolutt ikke satte pris på. En av tilhørerne trodde faktisk dette var iscenesatt for å vise hvordan de akademiske disputtene kunne arte seg på Abelards tid.

Senere i løpet av konferansen tok jeg ordet og forsøkte å vise at avsløringen av syndebukkmekanismen korresponderte med Paulus sitt: «Når jeg er svak er jeg sterk». Girard hadde over hode ikke sans for dette, Sa han ikke likte denne svaktenkningen og uttalte seg sannsynligvis på bakgrunn av en nyvakt begeistring hos enkelte konferansedeltakere omkring den italienske filosofen Gianni Vattimo sin Nietzsche-inspirerte «weak thinking».

Konferansen i Antwerpen i 2001 dreide seg om mimetisk teori i lys av filosofihistorien. Jeg hadde reservert et rom på Zeemanshuis, et steinkast fra universitetet. Jeg trodde dette var et hotell drevet av sjømannsmisjonen, men viste seg å være en røffere utgave hvor TV’en hadde to kanaler som sendte porno non-stop. Siden det var i Belgia hadde Girard fått beskjed om å forelese på fransk. Det ble krevende for mange av oss. Ellers holdt den kanadiske filosofen Charles Taylor en svært sympatisk forelesning.

Belgia er et land som fremdeles har hierarkier, mer enn det en skandinav er vant med. Derfor ble alle vi som holdt en forelesning invitert på middag på en mellomfin restaurant i sentrum. Der ble vi sittende og diskutere hendelsen hvor en kinesisk jager hadde tvunget et amerikanske spionfly til å lande på Hainan-øya. Jeg husker at Girard hevdet at tilstandene i verden neppe ville bli bedre den dagen Kina tok over som supermakt. Han merket at jeg reagerte på enkelte pro-amerikanske ytringer og sa at jeg var heldig som ikke bodde i et sakrifisielt land.

Da jeg i 2001 fikk et stipend til å forske ved Stanford University, tok jeg kontakt med Girard. Han hadde forelest der i over 20 år og bodde fremdeles på campus. Jeg mottok flere hyggelige brev fra ham. Jeg var velkommen til å komme på The Gold Center hvor «girardianerne» pleide å møtes annenhver uke. Biblioteket på Stanford var ellers noe Girard ville anbefale. Noen uker før vi skulle dra, skrev hans kone Martha Girard en e-post til meg og sa vi kunne bo hos dem. De ville være i Paris mesteparten av tida og det var fint om vi tok vare på huset. Vi skulle reise 14. september 2001, men på grunn av ellevte september satt vi bom fast i Bergen. Leiligheten vår var lånt ut og vi måtte bo hos min mor. 16. september tok vi første ledige fly til Arlanda, hvor de formelig tømte bagasjen vår. Så landet vi i Chicago, hvor jeg gjennomgikk et forhør om hvorfor jeg skulle studere religion i USA. Da jeg sa «christianity» så mannen skeptisk på meg. Hadde jeg sagt islam ville de sikkert sendt meg tilbake til Norge. I San Franciso var det ingen som sjekket bagasjen, og vi bare gled uforstyrret gjennom flyplassen.

Etter noen uker på hotell i San Francisco ringte Girard og inviterte oss på lunsj i klubben ved Stanford. De hentet oss på togstasjonen. Kona kjørte og Girard satt lavt ned i forsetet og var mye mindre kvikk enn hva jeg hadde opplevd på konferansene. De viste oss rundt på universitetsområdet, og man følte at dette var noe de hadde gjort mange ganger. Entusiasmen fra deres side var for lengst borte. Dessuten bodde de jo på campus. På klubben bestilte Girard fisk, og jeg tenkte, i og med at det var fredag, at han fremdeles holdt seg til de katolske fasteforskriftene. Jeg nevnte Webers verk om katolisismens og protestantismens arbeidsetikk. Girard var ikke interessert, men ble mer engasjert da vi kom inn på Durkheim. Han sa at Durkheim var en av de som han ble sammenlignet med, men som han selv hadde lest etter å ha utviklet sin egen teori. Så begynte han å reflektere over hvor gammel Levi-Strauss måtte være. Jeg spurte om Levi-Strauss noen gang hadde uttalt seg om hans arbeid. «He has said some horrible things about my work.» Jeg kunne se at dette hadde gått inn på ham.

Under forskningsoppholdet mitt diskuterte Girard og en gruppe «girardianere» ved Stanford en tekst jeg hadde skrevet. Akkurat den dagen vi skulle diskutere den greide jeg ikke å finne fram til The Gold Center og var hyperstresset i det vi ankom. Girard var i godt slag og sa allerede før vi begynte at jeg hadde tolket teorien hans altfor moralsk. Jeg kvitterte med at teorien åpnet opp for mange etiske perspektiver. Han syntes å gå med på det. Vi snakket løst omkring min tekst som jeg kalte «Desire» før Girard begynte å reflektere omkring begjær hos Don Quijote. Vi som var tilstede skjønte at her var man i kontakt med noe ganske usedvanlig.

Etter møtet ble vi invitert hjem til ham for å bli kjent med de praktiske utfordringene. Girard sa at Stanford var for mye tuftet på penger. Berkeley hevdet han, var et universitet det var vanskelig å komme inn på. Samtidig var det vanskelig å komme seg derfra uten en grad. Vi lo, men merket at Girard begynte å bli sliten. Da vi skulle dra, traff vi Michel Serres, en franskmann med bakgrunn i vitenskapsfilosofi som også foreleste ved Stanford. Serres hadde vært knyttet til Foucault i ungdommen og senere Derrida. På sine eldre dager hadde han mye med Girard å gjøre. Han bodde deler av året hos Girard og jobbet visstnok for å få ham valgt inn i Det franske akademi - noe som skjedde i 2005. Serres selv var blant de «40 udødelige» og hadde fått en gate oppkalt etter seg i sin fødeby. Mens han kom fra en arbeiderbakgrunn, hadde Girards familie på morssiden vært adelige, før revolusjonen. Faren til Girard hadde visstnok vært sosialist.

I 39 dager bodde vi i huset til Girard. 300 kvadratmeter og et svømmebasseng hvor noen neppe hadde stupt uti det siste tiåret. TV’en er den eldste jeg noen gang har sett. Rommene var iskalde og støvete med noen få malerier, noen av høy verdi. Boksamlingen var enorm, og den som han hadde flest bøker av, var Wagner. Overraskende med hensyn til at han bare har skrevet en artikkel hvor Wagner spiller en sentral rolle.

Da Girard returnerte fra Paris, var han trett og samtidig overlykkelig over å være hjemme igjen. Min kone hadde laget en kyllingrett. Girard trodde ikke at han var sulten, men satte seg lydig ned. Vi åpnet en vinflaske og jeg fortalte om hvordan Anna, min kone hadde vokst opp på et sted i Nord-Norge hvor det bare fantes to familier. Da hun begynte på skolen, flyttet de til Fauske og måtte slakte alle dyrene. Girard reagerte voldsomt: «But why?» «Because they had to move,» svarte hans kone irritert. Historien måtte ha truffet en nerve, noe som opptok ham, sannsynligvis omkring offerritualer. Det har moret meg i ettertid å tenke på hvordan fortellingen om slaktingen av husdyrene plutselig røsket i ham og vekket opp de sakrifisielle tankebanene.

I 2003 ble Girardkonferansen holdt i Innsbruck ved det teologiske fakultetet. Innsbruck er en by på 132 000 innbyggere. Universitetet har en stab på 4500 ansatte og huser et enormt teologisk fakultet. De barokke rommene oser av makt og gammel storhet. Universitetet i Innsbruck er det stedet i Europa hvor mimetisk teori først fikk en større innflytelse. Det skyldes først og fremst at Raymund Schwager, en jesuitt og foreleser ved universitetet, tidlig på 1970-tallet så betydningen av Girards tenkning for teologien. I boka Brauchen Wir einen Sündenbock? dekonstruerer Schwager volden i Det gamle testamente i lys av en ikke-sakrifisiell gudsforståelse. Innsbruck er også universitetet som først gjorde Girard til æresdoktor.

Konferansen i 2003 dreide seg om kristen teologi i lys av media og økonomi. UCLA-professoren Eric Gans var til stede. Han var Girards første doktorgradsstudent, og er i dag en kjent størrelse blant amerikanske akademikere. Gans har utviklet en kulturteori som på mange vis er inspirert av mimetisk teori. En av forskjellene er at Gans mener det avgjørende øyeblikket, bruddet, hvor nær-mennesket etablerte sitt grunnlag for mennesketilblivelse, ikke skjedde som et konkret drap som skapte et samfunn basert på et alle mot én, men som en «aborted gesture» en primitiv, instinktiv reaksjon på å unngå vold. Denne forskjellen var en av hovedpunktene i forelesningen hans. Girard tok ordet etter forelesningen og hevdet at noen ganger er en sigar en sigar.

En av hovedforeleserne ved Innsbruck-konferansen var Graham Ward, en av grunnleggerne av Radical Orthodoxy. Framfor en erotisert powerpoint av Jesus la han vekt på de sanselige sidene av kristen tro. Jeg så at Girard under forelesningen vrikket ukomfortabelt på overkroppen. Under spørsmålsrunden spurte han om Ward hadde lest Ireneus sitt verk «Mot heretikerne». Ward turnerte spørsmålet på adekvat vis slik at det kunne virke som om Ireneus bekreftet hans eget syn.

Jeg likte ikke dette forsøket på å erotisere kristendommen. Jeg var heller ikke spesielt begeistret for hans tolkninger av kjærlighetsforhold. Det hele var for idealistisk. Det var ingen antydning til at et intimt samliv også består av uoverensstemmelser. Jeg rakte opp hånden og spurte foreleseren hvorfor han unngikk å se sjalusiens betydning i et parforhold. Da snudde Girard seg brått og nikket megetsigende til meg. Flere ganger under konferansen kom han bort til meg og sa «you have really understood mimetic theory».

Den første konferansen Girard uteble fra var i Amsterdam i 2007, Han var da 84. I 2008 var han igjen til stede da konferansen ble holdt i California, i Riverside på det berømte Riverside Hotel, et hotell kjent for å være modellen for Eagles sitt album «Hotel California». Hotellet var stort og åpent og rommene på et helt annet nivå enn studentinnkvarteringene man ellers bodde på under disse konferansene. I Riverside var man så langt sør i California at jeg syntes det ga en smak av Sør-Amerika.

Jeg merket at stemmen til Girard var blitt svakere. Ellers var det tydelig at han begynte å bli stor stjerne. Nå var det enda vanskeligere å komme i nærheten av ham. En prat på tomannshånd kunne man bare glemme. Mengden av folk rundt bordet hvor han satt virket ugjennomtrengelig. Men han husket meg og sa «hi Per» i forbifarten. Franskmennene hadde på seriøst vis begynt å skjønne betydningen av arbeidet hans. Jeg hørte rykter om at den franske stat hadde kjøpt rettighetene til arbeidet hans. Nå var det ikke lenger bare forskergruppa Colloquium on Violence & Religion, men også andre rivaliserende forskergrupper.

På disse konferansene pleide det nesten alltid å oppstå stridigheter. Riverside var ikke noe unntak. En stor og kraftig amerikansk Levinas-ekspert var invitert som en av foreleserne. Han hadde begynt å lese Girard på flyet på vei til Riverside og fant ut at dette bare var noe teologisk møl med et budskap som man kunne høre forkynt i enhver sidegate hvor det befant seg en amerikansk frimenighet. Derfor valgte han å legge bort manuset sitt og heller kritisere Girards teori på alle de punktene han hadde oppdaget. Girard responderte med svak stemme: «I think you have read my work poorly».

Den siste gangen jeg så Girard var på ettermiddagen etter Riverside-konferansen hvor han og Martha Girard gikk og pratet sammen med James Alison, forfatteren av The Joy of Being Wrong. Girard virket avslappet og fornøyd, og sikkert lettet over at konferansen var over. Dette ble dessverre hans siste konferanse i regi av COV&R.

Under senere konferanser sendte han hilsninger. Hvis han hadde vært syk, pleide meldingen hans å være at det var småtterier, «not to worry». På en av konferansene fikk vi høre at Girard hadde hatt flere slag. En av deltakerne hadde besøkt ham. Girard bodde fremdeles i det store huset på campus i Stanford, men var ikke lenger i stand til å snakke.

Girards teorier har etter hvert fått en stor betydning for dagens tenkning. Teorien om det imitative begjæret har i mitt tilfelle vært grunnleggende, både for hvordan jeg forstår historisk utvikling og relasjonene til andre. Samtidig har det vært et aldri så lite eventyr å bli kjent med mannen. Siden jeg første gang traff ham i Wiesbaden, fikk jeg en følelse av at dette var en person som må ha jobbet mye med seg selv. Selv om teorien er anti-romantisk på den måten at alle formes gjennom modeller og det såkalte unntaksmennesket er like etterlignende som alle andre (om ikke mer), så var det noe unikt ved Girard. Som privatperson ville han fremstå som en helt alminnelig kristen – til tross for sin avantgarde teori. Er man professor ved Stanford med en gruppe forskere på flere hundre som møter opp årlig for å bli bedre kjent med teoriene dine, er du i en privilegert posisjon. En blanding av robust ydmykhet, selvbevissthet og urokkelig tiltro til teorien gjorde at han tålte all ironien og latterliggjøringen fra ulike akademikere.

På slutten av livet, før han ble alvorlig syk, hadde imidlertid Girard uttalt at kanskje teorien ikke er så koherent som den ser ut til å være. Teorien kunne også brekkes ned til et redskap til hjelp når man utforsker ulike fenomener. Likevel er det en teori hvor alt blir sett i lys av det imitative begjær og syndebukkmekanismen. Girards store bidrag innenfor åndshistorien er at han gjennom disse to hovedbegrepene utviklet en dynamisk og generativ teori som slår beina under en tenkning basert på ideer og ideologier. På den måten kan man snakke om et paradigmeskifte innenfor humaniora.