- Etter at Grønnebergs anmeldelse stod på trykk, fikk han kritikk for å være nedlatende, ha en personlig agenda mot artisten «TIX» og for å bruke tekst som omhandler artistens psykiske problemer på en ufordelaktig og krenkende måte, skriver Åse Høyvoll Kallestad.
- Etter at Grønnebergs anmeldelse stod på trykk, fikk han kritikk for å være nedlatende, ha en personlig agenda mot artisten «TIX» og for å bruke tekst som omhandler artistens psykiske problemer på en ufordelaktig og krenkende måte, skriver Åse Høyvoll Kallestad.

Når ordene betyr noe

Siden den norske finalen i Melodi Grand Prix, har mediene tatt oss med inn i heftige forhandlinger om hva ord betyr og hvordan språket kan påvirke menneskers liv. Det er en interessant vending i vår samtids ytringsdebatt, der retten til frihet kan synes å ha overstyrt ansvaret vi har for ordene vi benytter.

Bakgrunnen for debatten er Dagbladets anmeldelse av artisten «TIX» sitt bidrag i konkurransen. Musikkanmelder i Dagbladet, Anders Grønneberg, slaktet bidraget og karakteriserte låten som «hjelpeløs» og artisten som kunstnerisk mislykket. «Jeg skal spise Tix-pannebåndet, på en seng av knuste glasskår fra brillene hans, dersom han vinner MGP-finalen», proklamerte Grønneberg (Dagbladet 15.januar 2021).

Da artisten «TIX» og personen Andreas Haukeland likevel vant finalen og blir den som skal representere Norge i Eurovision, laget NRK en stor sak av at Grønneberg måtte gjennomføre stuntet sitt med både brillene og pannebåndet. Denne delen av diskusjonen var heller showpreget og lite interessant, men samtalen om ordene og deres betydning har gitt noen tanker som det er verd å stoppe opp ved.

Tilsnakk for mobbing

Etter at Grønnebergs anmeldelse stod på trykk, fikk han kritikk for å være nedlatende, ha en personlig agenda mot artisten «TIX» og for å bruke tekst som omhandler artistens psykiske problemer på en ufordelaktig og krenkende måte (blant annet fra Erlend Arnesen, låtskriver og journaliststudent ved Høgskulen i Volda, Dagbladet lørdag 16. januar og frilansjournalist Lasse Olsrud Evensen på Dagsnytt 18).

Det hører med til historien at «TIX» var gjest på talkshow-programmet «Lindmo» samme dag som Grønnebergs anmeldelse stod på trykk. Der fortalte han, tydelig berørt, om store psykiske utfordringer og ønske om å bety noe for unge mennesker ved å fortelle om disse. Da han vant finalen, jublet han over at den stygge andungen hadde blitt en svane - som en seier for alle stygge andunger. Også da rørt til tårer.

Grønneberg og Andreas Haukeland «TIX» møtte hverandre til slutt i Debatten på NRK. «TIX» innledet samtalen med at Grønneberg trengte litt tilsnakk for nedlatenhet og mobbing. Ikke minst beskyldte han anmelderen for å motarbeide mulighetene for åpne samtaler om psykisk helse, særlig ved at han i en offentlig sammenheng hadde anbefalt en annen MGP-deltaker å «grine litt på Lindmo».

Grønneberg forvarte seg med at det må være lov til å bruke fargerikt språk og at artistene må tåle kritikk av produktene sine. Han snakket om mangfoldet i den språklige fargepaletten, om ordenes underholdningsverdi og hvordan han oppfatter kritikken fra «TIX» og hans meningsfeller som humørløs. Men han ønsket ikke på noen måte å såre noen.

«TIX» fikk åpenbart mye sympati gjennom disse rundene. Han stod opp mot mobbing, og med utgangspunkt i sin egen historie med depresjon og selvmordstanker, ønsket han åpenhet om noe som mange sliter med. Slik var han på parti med de svake og samtidig en del av flertallet og av folket.

Sexistisk språk

Men på Facebook-veggen til Vårt Land-redaktør Berit Aalborg minnet hun i etterkant om hvordan artisten «TIX» selv har valgt å bruke språket: «TIX skaper sikkert sympati hos mange. Men når han kommer med en moralsk pekefinger om «mobbing» og at anmeldernes ord «betyr noe» (på NrK Debatten), så synes jeg det er rart etter alle de sexistiske russelåtene han selv har laget» (onsdag 24.02.21). Aalborg gjengir teksten på en av dem, som starter slik: «Kom bli med, ned på kne lille luremus. Tar deg med til et fullstappa horehus».

«TIX» svarte på denne og liknende kritikk gjennom et innlegg på Instagram et par dager etter Debatten på NRK. Han erkjente at han selv hadde fått tilsnakk og innså at det var tid for et unnskyld for russelåtene: «Kunne og burde jeg brukt andre ord og vendinger? I ettertid – ja. Mitt fokus lå på festen og fellesskapet, min hjertesak. Det ga meg skylapper, og jeg så ikke alle». Han beklaget til de han eventuelt hadde såret eller tråkket på og mente at han fra nå av skulle være mer bevisst på ansvaret sitt.

Det er interessant at hverken Grønneberg eller «TIX» ønsket å krenke eller såre noen med ordene sine. Grønneberg ville være fargerik og underholdende og «TIX» ville få liv i russefesten – som en av sine hjertesaker. Men hver på sitt vis har språket deres likevel blitt vurdert som mobbende og trakasserende. Det viser at vi som samfunn har noen udefinerte grenser for hvordan vi innenfor ytringsfrihetens rammer ønsker at språket skal bli brukt. Den offentlige debatten avslører at vi reagerer når disse grensene blir overtrådt – og som fargerikt og mangfoldig fellesskap – forbausende kollektivt og unisont.

Ansvar for ordenes egentlige betydning

Ifølge dagligspråkfilosofen Stanley Cavell er det like sentralt å lære språkets implikasjoner som å tilegne seg språkets grammatikk. I essayet “Must we mean what we say” (1969) viser han hvordan det slett ikke er nok å lære hva ordene betyr. Vi må undersøke hva de egentlig betyr, og det får vi kun vite ved å undersøke språket i bruk. Altså er konteksten ordene blir anvendt i avgjørende for hva vi kommuniserer og hvordan språket blir forstått. Derfor er vi ifølge Cavell like ansvarlige for det vi kommuniserer «mellom linjene» som det vi eksplisitt sier.

Når Grønneberg foreslår «å grine litt på Lindmo» gir det lite mening i sin bokstavelige og grammatiske betydning. Men i den gitte konteksten blir han stilt til ansvar for å snakke nedlatende om åpenhet rundt psykiske utfordringer. I tråd med Cavells tenkning utgjør uttalelsens implikasjoner selve innholdet i det han sier og forteller hva ordene egentlig betyr i denne sammenhengen. «Å grine litt på Lindmo» vil si å spille på publikums sympati og på den måten få tilhengere. Det kan dreie seg om emosjonell tilslutning, stemmer på Melodi Grand Prix eller økonomisk vinning. På den måten kan vi forstå Grønnebergs egentlige budskap som at «TIX» bruker tårene for å oppnå personlige fordeler og at det kan være lurt å etterlikne hvis man har samme formål.

«TIX» synger om jenter med luremus på horehus og tenker at det er en del av festen, men overser at vi lever i en kontekst der seksuell trakassering har vært bekjempet i en årrekke og at likestilling og likeverd mellom kjønn er en av de uttalte verdiene samfunnet vårt er bygd på. Det kan synes underlig at russekulturen har akseptert disse uttrykkene som «festkoder», og ikke i større grad har stilt artisten til ansvar for russelåtenes trakasserende implikasjoner. Også i storsamfunnet har «TIX» sine overskridende låter for det meste gått under radaren. Men når «TIX» selv aktiverer det kollektive moralske blikket i egen indignasjon over Grønnebergs ordvalg, forstår også han at han står ansvarlig for ordenes egentlige og kontekstuelle betydning. Selv om han ikke så langt har tatt et grunnleggende oppgjør med kvinnesynet i partysangene sine, innser han et stykke på vei at også festens språk kan implisere krenkelser og diskriminering.

Powered by Labrador CMS