Motiv av nativiteten fra romersk sarkofag fra 300-tallet, Vatikanmuseet. Bildet er tatt på studietur til Roma med RLE-studenter fra HVL, våren 2018. (Foto: Jon V. Hugaas)
Motiv av nativiteten fra romersk sarkofag fra 300-tallet, Vatikanmuseet. Bildet er tatt på studietur til Roma med RLE-studenter fra HVL, våren 2018. (Foto: Jon V. Hugaas)

Nativitet og natalitet Juleevangelium for religiøse og sekulære sjeler

Published

Julen står for døren og med den også det årlige gjenhør av den to tusenårige historien om det lille barnet i krybben. Hvem var dette barnet? Hva tenker vi om det? Og hva tenker vi om juleevangeliet? Er det bare et eventyr eller er det en historisk sann fortelling? I julen besøkes kirker over det ganske land av mennesker med svært ulike svar på disse spørsmålene. En del har ingen problemer med å tro at juleevangeliet er en sann historie ned til minste detalj. Andre opplever at det er bærer av noe meningsfullt, men kan kanskje ikke riktig bestemme hva dette er, om det bare er en subjektiv følelse eller kanskje noe som går dypere. Andre igjen aviser at dette har noe med historisitet eller sannhet å gjøre. Det årlige kirkebesøket er for dem et spørsmål om kultur og tradisjon, og det gir ingen mening å blande spørsmål om sannhet inn i dette.

Jesu historisitet og den historiske Jesus er et ambivalent tema i det moderne samfunn. På den ene siden verdsettes spekulative konspirasjonsteorien av den type vi møter i Dan Browns berømte roman Da Vinci-koden (2003). Samtidig viser oppslutningen om julegudstjenesten og juleevangeliet at folk ennå ikke er helt klar for å gi slipp på den kristne kirkes tradisjonelle Jesus-fortelling. Innen historiefaget viser begrepet Jesu historisitet til spørsmålet om det er mulig å fastslå med rimelig sikkerhet at personen Jesus fra Nazareth noen sinne har eksistert i historien. Hvis svaret på dette spørsmålet er ja, gir det også mening å snakke om den historiske Jesus.

Begrepet den historiske Jesus viser til bibelforskningens forsøk på å rekonstruere et historisk korrekt bilde av denne personens liv og lære ved hjelp av historisk-kritiske metoder. Moderne bibelforskning har periodevis vært svært opptatt med dette prosjektet. Den historiske Jesus antas å være forskjellig fra kirkens og de nytestamentlige skriftenes forkynte Jesus Kristus, selv om disse utgjør et viktig kildemateriale for rekonstruksjonen av den historiske personen Jesus fra Nazareth. Ved siden av disse kildene hviler oppfatningene om den historiske Jesus på noen få ikke-bibelske kilder. Viktigst er den jødiske historikeren Josefus og den romerske historikeren Tacitus, men det finnes også mindre sikre kilder som brevet fra den stoiske filosofen Mara Bar-Serapion eller den romerske historikeren Suetonius’ skrifter.

Ser vi bort fra tilhengerne av den historiefaglig sett høyst tvilsomme Kristusmyteteorien, vil de fleste historikere som arbeider med oldtiden som forskningsfelt, kristne så vel som ikke-kristne, regner det som overveiende sannsynlig at det en gang har eksistert en person ved navn Jesus fra Nazareth. Jesu historisitet er det altså svært liten uenighet om blant moderne oldtidsforskere. Historikerne skiller imidlertid lag når det kommer til spørsmålet om hvor mye en egentlig kan vite om denne personen som levde og virket i Galilea for rundt to tusen år siden. Den generelle enigheten begrenser seg til noen svært få «sikre» opplysninger: Den historiske Jesus ble døpt av døperen Johannes og korsfestet under Pontius Pilatus. Selv om Jesu historisitet regnes som avklart, kommer vi altså ikke så mye nærmere en enighet om hvem den historiske Jesus var.

Slik også med fødselsberetningene eller nativiteten. Det er ikke kontroversielt å mene at det historiske ved evangelienes fødselsberetninger ligger bortenfor historiefaget rekkevidde, om ikke i prinsippet så i det minste i praksis. Det finnes noen teologer og historikere som anser fødselsberetningene i sin helhet som historisk materiale, men disse er i klart mindretall, og argumentene for et slikt syn er ikke sterke. Flere er det da som mener at disse muligens bygger på en kjerne av historisitet, men samtidig finner det vanskelig å si nøyaktig hva denne kjernen går ut på. Sannsynlig er det også at fortellingene om Jesu fødsel og barndom ikke var sentrale elementer i de første kristne overleveringene. Fødselsberetningene mangler helt i Markusevangeliet, det eldste evangeliet, og vies heller ikke nevneverdig oppmerksomhet i Johannesevangeliet eller Paulusbrevene. Riktignok foreligger det en rekke senere apokryfe skrifter som tematiserer Jesu fødsel og barndom, som Jakobs barndomsevangelium og Thomas’ barndomsevangelium, men disse er i form og innhold å regne som senere tradisjoner. De bidrar overhode ikke til å avklare spørsmålet om den historiske Jesus eller historiske spørsmål rundt Jesu fødsel, selv om de kan være oppbyggelige som legendestoff for troende mennesker, noe populariteten i oldkirken også vitner om.

De eldste skriftlige fortellingene om Jesu fødsel og barndom foreligger altså i Lukasevangeliet og Matteusevangeliet. Begge forteller at Jesus ble født i Betlehem på Herodes den stores tid. De forteller at Maria, Jesu mor, var gift med Josef som var av kong Davids ætt, og at barnet ikke var Josefs biologiske avkom, men unnfanget ved Den hellige ånd. Bortsett fra dette, er imidlertid de to fortellingene ganske forskjellige. De gir dels gjensidig utfyllende opplysninger og dels gjensidig motstridende opplysninger om hva som «skjedde i de dager». Tekstene bærer klart preg av å ha blitt til i to ulike miljø. De er sannsynligvis skrevet for ulike lesergrupper og reflekterer ulike teologiske tema og anliggender. Som fortellinger er de altså forkynnende og ikke historisk-biografiske – og det synes også å ligge i forfatternes egen forståelse. Det som forener de to tradisjonene er deres felles kristologiske anliggende – å uttrykke den teologiske betydningen av Jesu fødsel.

For troende kristne mennesker er dette ikke et problem. Juleevangeliet er kerygma – forkynnelse, som sammen med påskeevangeliet rammer inn det jordiske livet til den forkynte Kristus. Det finnes stor variasjon blant de troende i oppfatningen av historisiteten i disse kjente og kjære fortellingene, men dette svekker ikke deres relevans for de troende. Den kristne troen har utviklet en stor elastisitet i møte med moderne mennesker og er slitesterk nok til å tåle dette mangfoldet. Kjærligheten til juleevangeliet og julehøgtiden svekkes derfor heller ikke av kunnskapen om at julefeiringen var en relativt sent utviklet tradisjon sammenlignet med f.eks. påsketradisjonen, og at den bygger på tradisjoner som også eksisterte forut for den kristne. Det finnes imidlertid også andre måter å forholde seg til juleevangeliet og julehøgtiden på, som ikke forutsetter en religiøs tro, men knytter an til det genuint menneskelige i disse narrativene. Et eksempel på dette finner vi hos jødisk-tyske filosofen Hannah Arendt.

I Arendts hovedverk Vita Activa – Det virksomme liv fra 1957 analyserer hun det aktive livs tre komponenter – arbeid, produksjon og handling. Det er særlig den tredje komponenten som er viktig. For Arendt er handling den aktiviteten der menneskets unike karakter av frihet kommer til uttrykk. Det er gjennom denne aktiviteten at selve det å være menneske åpenbarer seg. Et menneske kan eksistere som menneske uten å arbeide eller produsere, men det kan ikke bestå som menneske uten å handle, fordi handling er selve menneskets eksistensmodus. Arendt knytter dette videre til begrepet natalitet. Menneskets frie handling beror på nataliteten – dvs. at ethvert individ ved fødselen (lat. natus) kommer inn i verden som noe enestående nytt. Nataliteten er for Arendt selve den nye begynnelse som manifesterer seg som menneskets frie vilje i verden.

Arendts utvidede poeng er at all handling karakteriseres av slik natalitet. All handling er å forstå som realisering av det faktum at mennesket er født. Dermed blir også selve nataliteten karakteristisk for hva det vil si å eksistere som menneske. Hun skriver: «På grunn av dette unike, som er gitt i og med fødselens faktum, er det som om Guds skaperakt blir gjentatt og bekreftet gang på gang i hvert menneske.» Enhver handling blir altså å regne som en ny fødsel. Og med dette bringer også Arendt oss til stallen i Betlehem og til barnet i krybben, men underet i fødselsberetningen er for Arendt ikke at Gud blir menneske, men at mennesket blir menneske.

Arendt skriver om underet at det «består i at mennesker i det hele tatt blir født, og med dem den nye begynnelse som de kan virkeliggjøre i kraft av at de er født.» Det klareste uttrykk for denne nye begynnelse som preger all menneskelig eksistens beskriver Arendt slik: «At det i denne verden så avgjort eksisterer en evne til å utrette ‘undere’ og at denne underskapende evnen ikke er noe annet enn handling, det har Jesus fra Nazareth […] ikke bare visst, men også sagt. For han sammenlignet kraften til å tilgi med makten til å gjøre undere, han gav begge samme rang og forsto dem som muligheter mennesket har som et jordisk vesen.» Nataliteten muliggjør altså tilgivelsen og med denne muligheten er menneskene reddet fra undergangen. Derfor avslutter også Arendt kapitlet om handling med følgende empatiske referanse til julens budskap: «At man kan ha tiltro til verden og forhåpninger om den, blir kanskje vakrest av alle steder uttrykt i de ordene som Juleoratoriet forkynner ‘det glade budskap’ med: Et barn er oss født

Arendts refleksjoner over natalitetens faktum, den evige nye begynnelse og tilgivelsens under, kan kanskje regnes som et filosofisk eller sekulært juleevangelium. Det korresponderer godt med alminnelige menneskers opplevelse av barnet i krybben. Nataliteten er tilstede i Prøysens julevise om Jordmor-Matja, men også i hans vise om at «du skal få en dag i mårå», og i tilgivelsens under finner vi også et delvis overlapp mellom det kristologiske budskap i kirkens juleevangelium og troen på det godes mulighet i menneskenes verden. Kanskje er dette noe av grunnen til at julehøgtiden er den delen av kirkeåret som fremdeles trekker mest folk til kirke. Fortellingen om det lille barnet i krybben rører ved noe i oss, noe dypt eksistensielt og allmennmenneskelig som oppleves meningsfylt og sant uavhengig av Jesu historisitet og historiske sannheter. Kanskje er dette også noe av forklaringen på at en del søker mot kirken igjen etter at de selv har fått barn og ønsker at barna skal få sin barnetro. Det nyfødte barnet utfordrer oss på spørsmål av en dypere art og vekker en selvforståelse i oss. Den dagligdagse selvfølgeligheten sprekker når vi står overfor et nyfødt barn, tvunget til å ta stilling til det evige spørsmål: Hva er da et menneske? I juleevangeliet samles alle disse erfaringene i et overordnet meningsgivende narrativ som gir dyp resonans i den enkeltes liv.

Det største mysterium
er ikke mer enn det
at en ørliten kropp er våknet til jorden.
Den nyfødte ser.
To luker i himlen går opp.

Selv femtrinns-raketter
og kjernefysikk blir puslingers puslespill
når det nyfødte barn
med et eneste blikk
beviser at Gud er til!

(André Bjerke: To luker i himmelen)

Til fordypning:

Arendt, Hannah (1996). Vita Activa: Det virksomme liv. Pax Forlag.

Borg, Marcus & John Dominic Crossan (2007). The First Christmas: What the Gospels Really Teach about Jesus’s Birth. HarperCollins.

Casey, Maurice (2014). Jesus: Evidence and Argument or Mythicist Myths? Bloomsbury Academic.

Dunn, James D.G. (2003). Jesus Remembered. Eerdmans Publishing.

Evans, Craig A. (2012). Jesus and His World: The Archaeological Evidence. John Knox Press.

Levine, Amy-Jill, Dale C. Allison Jr. & John Dominic Crossan (2006). The Historical Jesus in Context. Princeton University Press.

PBS «From Jesus to Christ»: https://www.pbs.org/wgbh/pages/frontline/shows/religion/

Van Voorst, Robert E. (2000). Jesus Outside the New Testament: An Introduction to the Ancient Evidence. Eerdmans Publishing.