Imitasjon slik vi forstår det i dag uttrykker et ønske basert på andres ønsker. Dyr er begrenset av instinkter, men blant mennesker er det få eller ingen slike instinktive dominansmønstre som hindrer imitasjon. 

Tilegnelse har en tendens til å skifte fra måloppnåelse til et ønske om å tilegne seg andres ønsker. Freuds forståelse av begjær som objektrelatert og først og fremst drevet av ødipuskomplekset og narsissisme ser ut til å være utdatert. 

Imitasjon ser ikke ut til å være primært seksuelt (Freud) eller styrt av viljen til makt (Nietzsche). Heller ikke forståes imitasjon først og fremst i moralske/etiske termer som godt og ondt. Det ser ut til at imitasjon kommer av et ønske i henhold til den andre og reguleres av modeller. 

Verdien av noe er derfor avhengig av ønsket forårsaket av andre. I denne forbindelse er begjær et mellommenneskelige fenomen, som fungerer i henhold til relasjoner.

Religion og imitasjon

Langt tilbake i tid var religiøse ofringer en måte å kontrollere vold i et samfunn på, og imitasjon kan sees på som den kraften som fører til at noen pekes ut som syndebukk. I det mimetiske deliriet som oppstår når et samfunn er rammet av en krise, oppstår det en frenetisk aktivitet for å finne noen ansvarlig for denne forferdelige situasjonen der noen må bli ofret slik at freden kan gjenopprettes. 

Med andre ord offeret må hindre at et samfunn går i oppløsning. Konfliktene forårsaket av imitasjon kan nå apokalyptiske høytider der alle-mot-alle finner en løsning i alle-mot-en.

Valget av syndebukk kan være vilkårlig, men det har en tendens til å være noen som skiller seg ut fra fellesskapet. Det kan være en utlending, et barn, en kvinne, noen med fysiske eller psykologiske mangler, men det kan også være den beste krigeren eller en særs attraktiv kvinne. 

Det kan også bety noen av høy rang, for eksempel i noen kulturer, ofring av en konge. Syndebukken blir med andre ord plukket ut relativt tilfeldig. Det mest primitive og grunnleggende offeret var imidlertid sannsynligvis spontant, utført på en rå og ubevisst måte.

Gradvis ble ofring mer bevisst og ritualistisk. Dermed har det vært en viss utvikling fra voldelige til mindre voldelige typer ofringer, og den kulturen som mest fundamentalt avslører denne mekanismen i sitt samfunn, vil i et moderne samfunn ha en tendens til å være den mest suksessrike innen næringsliv, sport og utdanning og så videre.

Ikke bare ritualene, men også mytene gjenspeiler denne voldelige krisen og også de uttrykker ønske om å vise en vei ut av dette uføret. Ut fra en imiterende lesning av myter kan man hevde at alle myter har sitt utspring i en kollektiv vold. 

Myter prøver på forskjellige måter å skjule volden, ofte gjennom en transformasjon av den samme volden. Det siste en mytemaker vil anklage er samfunnets ideologer. Myter er altså skrevet fra et samfunnslegitimerende synspunkt, altså de ofrendes synspunkt. Myter har i så måte en legitimerende effekt på samfunnet. Men vanligvis blir mytene forvandlet til noe fantastisk og heroisk. 

I tillegg blir offeret svært ofte guddommeliggjort, noe som indikerer at samfunnet ikke holder ut med sin egen vold.

Mytene kan altså leses som storstilte forsøk på å dekke over vold. Men samtidig kan myter, når de tolkes rasjonelt, fra et avmytologisert ståsted, leses som rene offertekster. For eksempel kan man lese fortellingen om gudene som kaster spyd og piler på Balder som en fordekt offerscene. 

Myter både skjuler og avdekker en voldelig opprinnelse. Det er fra en slik mistenksomhetens lesning man kan oppdage og avdekke kollektiv vold. På denne måten kan myter sees på som et forsøk på å skjule hva som i virkeligheten har foregått. Myter både fortrenger og refererer til samfunnets vold. 

Vold er derfor kraften som fortrenger og mytologiserer virkeligheten. Sett i dette perspektivet uttrykker vold kulturens fødsel siden utstøtelse skaper forskjeller, et indre og et ytre, et oss-og-dem, et samfunn.

Religion uttrykker kulturens fødsel på en logisk måte. For å hindre at et fellesskap går under i vold, etablerer man et surrogatoffer for å gjenopprette freden. På denne måten opprettholder religion samfunnet. Og fordi offeret er i stand til å bringe fred, blir han/hun/de ofte guddommeliggjort. Offerreligion er derfor en kraft som er i stand til å bringe orden i et samfunn, en orden som til syvende og sist kan være fredsorientert, men som samtidig krever vold. 

I så måte tilber ikke fellesskapet drapet, men det tilber freden som er en konsekvens av drapet. Religion i sin mest opprinnelige form kan derfor sees på som forsøket på å forhindre vold ved hjelp av surrogatofferet. Den hellige guden er basert på samfunnets offerprinsipper. Guden som blir prist som en offergud, er imidlertid en forfølgelsesgud, og kan ses som en projisering av menneskelig vold.

Ofring har gjennom historien blitt mer bevisst og ritualistisk. Man kan se en viss utvikling fra voldelige til mindre voldelige typer ofringer. Den religionen som mest fundamentalt avslører disse mekanismene i sitt samfunn, vil, som jeg vil forsøke å vise, ha en tendens til å være den mest suksessrike innen områder som læring, næringsliv, sport og andre felt.

Filosofi og offer

Hvis man ser på offer i lys av den filosofiske tradisjonen, ser man tydelig svakheten i tradisjonell filosofi. Denne svakheten består i en mangel på å se både personlige relasjoner og historisk evolusjon som forårsaket av imitasjon. 

Filosofiens abstrakte form og ikke-imiterende ideal skaper distanse til samfunnet – selv om den er like innvevd i offerstrukturene som religion. Et trekk ved filosofi er tendensen til å utelate imitasjon fra diskursen, og ved å unngå å se den grunnleggende drivkraften bak offer, blir filosofien en tenkning basert nettopp på å tenke seg en offerfri væren.

Platons forsøk på å postulere sannhet som noe uavhengig av imitasjon, har ført filosofi og til dels teologi inn i en livløs idéverden, og har på den måten mistet den vitale kraften som trengs for å forstå menneskets eksistens. Derfor har Platon og de fleste tenkere siden Platon tolket sann eksistens i lys av hvilke ideer som er riktige, uten å ta hensyn til hva som skaper nettopp disse ideene.

Menneskets eksistens er et imiterende spill, ofte dominert av rivalisering med andre, som kulminerer i forskjellige former for offer. I den moderne verden kan man kalle dette en myk form for offer. 

Konflikt kan derfor, i en akademisk setting, materialisere seg som en kamp om de riktige ideene, ofte uten følsomhet for de kreftene som har dannet dem. I så måte blir den akademiske tradisjonen, ridd som den ofte er av illusjonen om å befinne seg utenfor imitasjon og offervilje, villedende og livløs.

Evolusjon - fra offer til individualitet

Fra vår imiterende posisjon synes det viktig å se på kultur som evolusjonær; ikke på en teleologisk måte, men som en utvikling hvor man forsøker å unngå vold. Åpenbaringen av syndebukkmekanismen har i det moderne samfunnet oppløst mange forbud og skapt en atmosfære av frihet, velstand og mangfold. 

Mange liberale kulturer i dag drar nytte av tapet av offerstrukturer gjennom økt differensiering og individualisme. Samtidig skaper frisleppet av imitasjon nødvendigvis nye syndebukker rundt om i verden. I denne utviklingen har offeret og omsorgen for den som faller utenfor blitt global. 

De kulturene som i dag er avhengige av syndebukkmekanismen, har en tendens til å begrense ytringsfriheten og slå kraftig ned på alternative politiske synspunkter. Dette skaper lett økonomisk nedgang. Den helt naturlige frykten for anarki kan skape for mange regler og forskrifter, og man vil oppleve å bli overgått av land som tør å gi innbyggerne større frihet.

Offer i alle dets ulike uttrykk er først og fremst en stabiliserende faktor i samfunnet. Religion kan sees på som antropologisk i ordets videste forstand, ettersom alt begynner med et ønske om å etterligne en guddom med alle de etiske implikasjonene det innebærer. 

Imitasjon er imidlertid ikke noe man automatisk vil stemple som religiøst i snever forstand. Det er en grunnleggende kraft i menneskelige relasjoner, så grunnleggende at man ikke kan si at det er basert på valg. Imitasjon er noe som kan observeres hos nyfødte babyer bare minutter gamle, noe som indikerer at det både er arvet og lært, og dermed dypt forankret i vår biologi. 

I løpet av 1990-tallet studerte forskere av kognitiv nevrovitenskap hjernens aktivitet mer detaljert. Studiene viste at bare det å se en handling utført aktiverte de samme nevrale områdene i hjernen som den som utførte handlingen. Dette ser ut til å avsløre en biologisk predisposisjon for imitasjon – som lukker gapet mellom læring og imitasjon. 

Det imiterende begjær skaper med andre ord en virtuell virkelighet. Imitasjon (imitativt begjær) ser ut til å være faktoren som skaper tegn og symboler - og som setter dem i gang i samfunnet.

Imitasjon og skapelsen av et innovativt samfunn

Som vi har sett, skiller vår forståelse av imitasjon i den moderne verden seg fra forståelsen av imitasjon i antikken, siden den i dag er knyttet til begjær og underbevissthet. Tradisjonelt er imitasjon knyttet mer til læring og kopiering.

Ifølge den franske tenkeren René Girard er imitasjon og læring uatskillelige, og han kritiserer Piaget for å begrense utviklingen til en persons barndom:

«What we have in the social sciences are normally theories, as for instance in Piaget, which account for these phenomena and behaviours as limited to the early stages of psychological personal development, and they are seldom extended to the lives of adults. We don’t resign ourselves to the recognition that we are imitating people we admire and envy as the expression of our desires. We see it as something we are ashamed of». (Girard. Evolution and Conversion. Dialogues on the Origins of Culture, 59).

Imitasjon i dag blir både sett på som et ønske og en drivkraft, noe som gir den en mørkere, mer grusom, mer subversiv og dynamisk betydning - også når man vurderer imitasjon som læring. Imitasjon i antikken ble sjelden sett på som en dynamisk kraft i stand til innovasjon. Denne blindsonen kan ses som en konsekvens av ikke å ha avslørt illusjonene bak syndebukkmekanismen. 

Når det var snakk om innovasjon, var frykten ofte at den ville skade samfunnet. Derfor ble begrepet innovasjon frem til 1800-tallet betraktet med både frykt og skepsis.

Den noe begrensede forståelsen av imitasjon i antikken oppsto ved å se imitasjon først og fremst som en re-presentasjon av livet. Imitasjon ble antatt å representere livet på nytt gjennom både ritualer, skrift og tegn, altså som en form for kopiering. 

Svært få har, inntil nylig, vært i stand til å se at imitasjon er et ønske om tilegnelse, dypt i oss og så kraftig at vi ikke klarer å kontrollere effektene. Enda færre har kunnet se at det delvis stammer fra deliriet rett før en lynsjing. Dette er imidlertid den typen imitasjon jeg ønsker å introdusere for å forstå innovasjon i dag.

Fra utviklingen av å ofre til å stille seg på offerets side, oppstår en innsikt som kan forbedre læring, i uhørt grad. Dette har delvis å gjøre med friheten som kommer fra en offerfri mentalitet. Faren for at noen blir utsatt vold og utstøtelse er i dag mye mindre enn før i tida, noe som gjør det mulig å slippe konkurranse løs og åpne døren for mer innovativ tenkning. 

Læring og kulturell overføring er imiterende og oppstår som en respons på det andre mennesker ønsker. Fra dette perspektivet er imitasjon ikke lenger bare re-presentasjon; det er først og fremst en tilegnelsesimpuls frembrakt av den andre. Dette ønsket om å tilegne seg det andre ønsker er derfor essensielt for vår forståelse av læring og personlig utvikling.

Svært ofte i etterligning og læring blir enten en kollega, lærer eller en medelev, gjennom intens konkurranse, en rival. Dette betyr imidlertid ikke at kunnskap nødvendigvis hindres. Tvert imot. 

Konkurranse fremmer tydeligvis læring, noen ganger i uhørt grad, hvis det da ikke fører til et ønske om å ødelegge for hverandre - eller hvis konkurransen hardner til og det fører til psykiske problemer. Det er derfor viktig, når man prøver å finne mer effektive måter å legge til rette for læring, å fokusere mer på modellene og mindre på en persons medfødte disposisjon.

I de fleste tilfeller er det ikke temaet som sådan som skaper interesse, men hvordan det presenteres. Spesielt barn lærer ved å imitere en modell. Det er heller ikke uvanlig at konkurranse ligger til grunn for interessen, men kan, hvis den modereres eller omdirigeres, utvikle seg til et mer objektorientert ønske om kunnskap. Dermed kan den andre være både en katalysator og en hindring.

Ettersom imitasjon vanligvis er tilegnende, konkurransepreget og noe potensielt farlig, fungerer den på paradoksalt vis. Resultatet minner om resultatene av Adam Smiths usynlige hånd: trangen til å konkurrere skaper et vell av ny kunnskap til tross for at modellen blir en rival.

Konkurranse og innovasjon

Innovasjon oppstår gjennom en svært kompleks prosess der man blander og endrer eksisterende ideer og teorier til noe avantgarde. Innovasjon kan derfor ikke forklares som en autonom og rasjonell prosess. Dens positive effekter kommer først og fremst fra den økte effekten av imitasjon.

«Everything that makes our world the most energetic and creative that has ever been in art, politics, modes of thought and, especially, science and technology is a consequence of the liberation of mimetic desire »(René Girard (1987). Things Hidden since the Foundation of the World, London: Athlone Press, 285).

Fordi man i så mange deler av verden har avslørt illusjonene om offer og utstøtelse som et middel til å holde et samfunn sammen, har denne avsløringen ført til økt individuell frihet, noe som igjen påskynder friheten til å imitere. En av de frigjørende effektene av imitativt begjær er at man blir tvunget til å forholde seg mer positiv til konkurranse. 

Begjær kan, når det knyttes til et miljø med økt konkurranse og avmystifisering, bli en veldig kreativ kraft. Det er derfor viktig å fokusere på både det destabiliserende og frigjørende for å forstå hvordan imitasjon endrer samfunnet. Grunnen til at man kan håndtere så mye rivalisering i vår moderne verden, er vektleggingen av smidighet og toleranse kombinert med omsorg for de marginaliserte. Fremskritt innen etisk tenkning har avslørt gjengjeldelseslogikken i samfunnet. Det var jo uhørt i tidligere tider med slike milde straffer som i dag.

«Modern society is extremely refined and developed in the symbolic sense. It can permit and encourage growth of mimetic rivalries that are normally forbidden to man» (René Girard (1987).Things Hidden since the Foundation of the World, London: Athlone Press, 285, 93).

 Fordelene med konkurranse

Gjennom å redusere tabuene omkring konkurranse og rivalisering og se dem som rester fra eldgamle kulturer, har det moderne samfunnet i stor grad åpnet opp for fri flyt av informasjon, samtidig som det har skapt et samfunn med uant raffinement og kompleksitet. 

Det moderne Kina er her et utmerket eksempel, selv om kommunistpartiet ser ut til å kontrollere markedet litt for mye. Dette raffinementet er tydelig i innovasjonen som finner sted på ulike tekniske felt - biler, fly, datamaskiner. Den gradvise raffineringen gjennom hele det 20. og 21. århundre har, gjennom frisleppet av imitasjon, langt overgått enhver annen alder.

Den økte friheten til å konkurrere har store fordeler. Frihet til å imitere må sies å være en snarvei til innovasjon. Det er en kraft som ligger til grunn for globalisering og som stimulerer mennesker fra alle livssfærer til å jobbe sammen i grupper, og på den måten øke produksjonen til et uhørt nivå - ikke minst i næringslivet. Innovasjonshastigheten kommer fra å imitere andre selskapers produkter og samtidig foredle dem. 

En administrerende direktør for et bilmerke for eksempel følger nøye med på hva som skjer blant konkurrentene, og vil kopiere alt som ser ut til å fungere bedre, enten det er forbedringer av girkasse, motor, design osv. Årsaken til denne friheten skyldes i siste instans en pågående avsløring av syndebukkmekanismen, av et oss og dem, og som gjør at man tåler store mengder konkurranse.

Imitasjon og humaniora

Hvis man sammenligner utviklingen i industrien det siste århundret eller så innenfor humaniora, ser det ut til at sistnevnte i sammenligning står litt stille. Dette kan være et resultat av tabuet mot imitasjon. 

I humaniora er det en tendens til å tro at imitasjon reduserer originalitet; for eksempel forkynte Kant at «læring ikke er annet enn imitasjon" og mente samtidig at "genialitet står helt i motsetning til imitasjonsånden.» (Kant. (1987). Critique of Judgement (W. Pluhar, Trans). Indianapolis, IN: Hackett, 176). 

I humaniora er det, på grunn av imitasjonens banalitet, et sterkt ønske om å være original, ikke på en generativ måte, men på en individuell og autonom måte slik at man devaluerer og neglisjerer imitasjonens ulike uttrykk. Man unnlater ofte å spørre: fungerer denne teorien? Er den generativ? Hvordan kan den bidra til å forstå samfunnet?

Forbedret imitasjon, i betydningen «minimal respekt for fortiden og mestring av fortidens nyvinninger» vil kunne gjøre humaniora mer generativ. Ved å gå bak det idéorienterte og vurdere hvordan imitasjon samtidig legger grunnlaget for ideer, kan dempe redselen for å ikke være nok original. I stedet for å vurdere originalitet for originalitetens skyld, kan det være fordelaktig å vurdere nytte og virkning. Til tider faller originalitet og nytte sammen, men altfor ofte er de to separate størrelser. 

Nytte i humaniora blir ofte avvist i den frie forskningens navn. Ettersom begjær er sterkere og mer grunnleggende enn rasjonalitet, kan forskning, selv om den er rasjonell i form, være drevet av et ønske om enten å skille seg ut eller overgå den andre. 

Forskning, hvis man skal nå målet om økt produktivitet og objektivitet, må inkludere det imitative i prosessen med å forstå menneskelig atferd. Samtidig bør forskeren være opptatt av å oppdage og avsløre sine egne ønsker – noe som til syvende og sist bringer oss tilbake til fruktene av religion - som både begynnelsen på kultur og foredling av menneskets natur.

Konklusjon

Dekonstruksjon av mange av de forbudene som man finner i tradisjonelle kulturer er et trekk ved den moderne verden. Dette skaper en atmosfære av rivalisering, som, hvis den ikke blir styrt av en etikk om omsorg for andre, lett fører til konflikt. Samtidig kan mangel på forbud være en frigjørende kraft, selve kilden til økt læring og innovasjon. 

Spenningen som skyldes intens imitasjon kan være svært effektiv - noe som kanskje sees tydeligst innen teknologifeltet. Selv om lærere og politikere argumenterer for at konkurranse ikke bør introduseres i sektorer som utdanning, helsevesen, grunnforskning og områder rettet mot offentlig sikkerhet, har jeg vanskelig for å tro at konkurranse ikke skulle ha sine fordeler på disse områdene også.

Hovedproblemet ligger i at man ikke ser på konkurranse som en naturlig tendens hos mennesker og man ser derfor heller ikke hvordan den stimulerer læringsprosessen eller dens nytte i en læringssituasjon. 

Jeg er imidlertid helt enig med Xu Zhao når han skriver at «selv om konkurranse er en avgjørende del av menneskets natur, trenger den ikke å være "privilegert" på bekostning av evnen til å uttrykke medfølelse.» (Xu Zhao. (2015). Competition and Compassion in Chinese Secondary Education, NY: Palgrave, MacMillan, XV.)

Derfor bør konkurranse og medfølelse alltid vurderes sammen. Hvis konkurranse, på grunn av vår imitative natur, ikke bare er noe latent i oss, men også noe medfødt, er det en stor feil å slukke en slik kraft, foredlet gjennom tusenvis av år med stadig større medfølelse for de utstøtte og marginaliserte. Samtidig er imitasjon i stand til å få folk til å lære og produsere uendelig mye mer enn om man prøver å slukke drivet etter å konkurrere.

Religionen bidro altså først til et fellesskap rundt en utstøtt, og så, gjennom kristendommen, bidro til å hevde den utstøttes uskyld. Kristendommens avsløring av en voldelig teologi gjennom å vise Guds humanitet har betydd begynnelsen på sekulariseringen i et samfunn, en sekularisering preget av opphevelse av lover og regler og en stadig sterkere individualisme. 

Gjennom et bortfall av en rekke lover og regler, har kulturen fornyet seg gjennom en stadig sterkere livsstilsfrihet. Enkelte mener denne friheten har blitt til gjennom religionskritikk, mens den i realiteten er fruktene av barmhjertighet. Denne friheten kan karakteriseres både som en kulturell og en individuell suksess.