I disse dager starter mange barn i barnehage for første gang. Det ligger en forventning til barnehagen om at barna er i barnehagen for å lære. Denne læringen kan gå på konkrete kunnskapsmål som kjennskap til tall eller natur. Læringen kan også være fokusert på å tilegne seg det eller de felles språkene i barnehagen, eller det å etablere og beholde positive, sosiale relasjoner.

Som voksne velger vi venner som speiler oss selv, og det er disse menneskene vi inviterer inn i hjemmene våre i barnas første leveår. Det er derfor i barnehagen mange barn møter for første gang andre barn med en annen politisk, sosial, økonomisk, utdanning eller livssynsbakgrunn enn den som blir speilet i sine hjem. Barns møte med barnehagen er altså starten på en annen læringsprosess som blir lite diskutert, utover at innvandrere må integrere seg. I barnehagen må barn begynne å svare på spørsmålet: Hvordan skal vi leve sammen som et samfunn? Å svaret på dette spørsmålet er en prosess som kommer til å vare livet ut

En av måtene denne læringen kommer til uttrykk i barnehagen er den årlige diskusjonen om hvordan jul skal bli markert*. Hva kan vi og hva kan vi ikke gjøre? Hvordan skal vi gi barna kjennskap til kristendom og kristen kulturarv, som er et prosessmål (Rammeplanen for barnehagens innhold og oppgave, 2017, s. 55), uten å forkynne? Hvordan skal vi forholde seg til at jul blir sett på som både en religiøs og en sekulær høytid? Hva gjør vi med at det ikke finnes en felles forståelse av hva som er forkynning og dermed ikke en felles forståelse om hva som er lov i barnehagen? Hvordan gjør vi det med muslimene? Hvordan gjør vi det med Jehovas vitner? Hvordan gjør vi det med medlemmer fra Human-Etisk Forbund? Hvordan gjør vi det med de gladkristne, de konservative kristne eller de kristne minoritetene? Hvem blir ikke sett når noen foreldre skriker høyt? Hva med gaver og familier med svak økonomi, selv i velferdsstaten Norge? Hvordan gjør vi alle foreldre til lags, som vi er lovpålagt til å gjøre, når vi også skal gjennomføre prosessmål, som vi er lovpålagt til å gjøre, og få barnehagehverdagen til å gå opp rent logistisk?

Det å lære å leve sammen som et samfunn har ikke bare med julemarkering å gjøre. Grunnen til at jeg bruker jul som eksempel, er fordi jul har en særegen posisjon i det norske storsamfunnet på grunn av sin historikk. Jul er ikke bare tradisjon for den enkelte familien, men for mange er det tradisjon at jul har en så synlig plass i storsamfunnet. Det er en kjensgjerning at jul ikke bare blir feiret av de som har det som en religiøs høytid. Historisk har jul vært en av de få felles referanserammer vi har som et storsamfunn (to andre eksempler er påske og 17. mai). Dette kan også skape sine utfordringer. På den ene siden så binder felles referanser et storsamfunn sammen, og her spiller felles ritualer (som det å markere jul er) sin rolle. På den andre siden bygger Norge på individualismen, som betyr retten** til å ikke skulle underlegge seg storsamfunnets normer (som er handlinger vi gjør fordi vi anser dem som gode eller dårlige, og i dette tilfelle er måten vi markerer jul), som inkluderer retten til å ikke markere jul. Fordi jul er så ladet med verdier og koblet til normer fører til at mennesker blir emosjonelt investert i debatter knyttet til jul, og disse følelsene kan gjøre det vanskelig for mange ansatte i barnehagen å navigere juletider med så få konflikter som mulig.

Så hvordan kombinerer man det å ha en diskusjon om hvordan jul skal bli markert, med at det er så verdiladet og fylt av ulike normer? Selv om det ikke vil løse alt, kan det å diskutere julemarkering med litt avstand til jul som høytid være med og hjelpe på konfliktnivået. Her er det to ting vi som samfunn kan gjøre for å gjennomføre en diskusjon om julemarkering med litt avstand. Det ene er å diskutere det generelle med ritualers plass i storsamfunnet og barnehagen. Det andre er tidspunktet vi har diskusjonen om ritualers plass i storsamfunnet og barnehagen.

Den ene måten vi kan skape litt avstand i diskusjonen er å løfte debatten på et høyere plan og generelt diskutere hvilken plass ritualer skal ha i storsamfunnet og spesifikt i barnehage (og skole). Her tenker jeg på ritualer som en felles aktivitet som gjentas over tid, og som har en eller flere bestemte funksjoner.

Cathrine Bell kategoriserer ritualer i seks ulike funksjoner: det er 1) overgangsritualer, 2) kalender- og minnesritualer, 3) utvekslings- og fellesskapsritualer, 4) lidelsesritualer, 5) feste-, faste- og karnevalritualer, og 6) politiske ritualer. (Bell, 2009).

Bruker vi Bells definisjoner ser vi at ritualer ikke kun handler om jul eller religiøse handlinger, men at ting som synge for maten, turdag i barnehagen, markering av bursdager og 17. mai også er rituelle handlinger. Kulturhistorisk kom markering av bursdager som et ritual med industrialiseringen (og individualiseringen den førte med seg), og erstattet de mer kollektive ritualene til jordbrukssamfunnet (Frykman og Löfgren, 1994). Det finnes grupper i dag som fokuserer mer på de kollektive ritualene enn bursdagsfeiring, og debatten rundt dette ritualer er ikke nødvendigvis så ulikt debatten rundt julemarkeringen. Begge debattene går ut på hva slags ritualer skal bli markert i barnehagen og i hvilken grad noen skal få slippe å markere et ritual i barnehagen.

Det å diskutere ritualer prinsipielt kan også hjelpe med å synliggjøre at som et storsamfunn er vi mer sammensatt enn vi kanskje er klar over. I 2011 i Drammen ble det stort rabalder fordi en klasse på en skole hadde en vintermarkering istedenfor en julemarkering. Den offentlige diskusjonen antok at dette var gjort for å ivareta muslimer, og tonen ble så fiendtlig at skolen måtte ut og konkretisere at det var snakk om Jehovas vitner, som heller ikke feirer jul. En felles diskusjon kan avdekke kompleksiteten i hvordan ulike familier forholder seg til ulike ritualer. Der en majoritetsnorsk, kristen familie kan forholde seg til julemarkering som en privatsak, kan en muslimsk innvandrerfamilie se på julemarkering som sin måte å markere at de er norske. Minoritetsreligiøse familier kan argumentere om at de opplever et press til å assimilere seg, og deler av majoriteten kan ønske å beholde synligheten til sine tradisjoner.

En annen måte å skape litt distanse til det verdiladde og normative med julemarkering, er å ha diskusjonen om julemarkering nå i august/september. Det beste tidspunktet å diskutere en konflikt er før det skjer en konflikt. Vi vet at ulike ritualers plass i barnehagen er en konflikt som kommer til å komme. En diskusjon på generelt grunnlag om ritualers plass i barnehagen nå kan forhindre at de ulike partene i diskusjonen kommer inn i den med garden sin høyt oppe, som gjør det enklere å snakke med hverandre (i motsetning til å snakke til hverandre).

Jeg har ikke noe ønske om å pålegge barnehageansatte enda en skal-oppgave, det er nok av dem. Det jeg ønsker er å gjøre ansatte bevisst på er at det å snakke generelt om ritualer kan ta brodden ut av det som hvert år blir et betent tema. Jeg tenker også at denne diskusjonen ikke er noe barnehageansatte skal ha alene med foreldre. Ansatte i barnehagen og skolen er ansatt av staten for å gjøre oppgaver gitt av staten. I et representativt demokrati kommer vi ikke unna at de oppgavene staten gir til sine ansatte blir påvirket og delvis styrt av debatten i storsamfunnet. Hvis vi som storsamfunn kan snakke med hverandre om hva vi ønsker i forholde ritualers plass i barnehagen (og skolen) blir det enklere for staten å tydeliggjøre arbeidsforventningene til sine ansatte, som gjør det enklere for de ansatte å bruke sin profesjonskunnskap til å gjennomføre disse oppgavene på en god måte. For det å lære å leve sammen er noe av det viktigste vi gjør, og noe vi aldri er ferdig med.

Referanser:

Bell, C. (2009) Ritual: Perspectives and Dimensions, Oxford University Press: USA

Frykman, J. og O. Löfgren (1994) Det kultiverte mennesket Pax:Oslo

Rammeplanen for barnehagens innhold og oppgave (2017) Utdanningsdepartementet: Oslo

*Norsk lov er ganske tydelig på at opplæring til tro er foreldrenes oppgave. Hva opplæring til tro er, er en mye større diskusjon. Her kommer vi inn på hva som er forskjellen på formidling og forkynning som det ikke finnes en entydig svar på. Det er også en større diskusjon om hvor grensen mellom opplæring til tro og verdigrunnlaget til barnehagen. Det er også interessant å diskutere hva som telles som opplæring til tro og når det kommer til elementer som demokratidanning til barn. Jeg skal ikke gå dypere inn i denne debatten her, en for enkelthetsskyld vil jeg anta at jul og andre ritualer i barnehagen kun skal markeres.

**Hva denne retten går ut på er selvfølgelig en balansegang (f.eks. når kan du ta livet av noe) og noe som blir heftig diskutert i andre fora.