Vår tids mediale kroppspress – en flerveiskommunikasjon?

En samfunnsdebatt pågår om hvorvidt de unge utsettes for kroppspress fra sosiale medier. Påføres de unge et ensidig kroppspress fra eksterne markeds- og mediekrefter? Eller inngår de som aktører på sosiale medier med mulighet til å gi kritikk tilbake? Hvilke påvirknings- og maktstrategier finnes i så tilfelle i dagens mediesamfunn?

Publisert

Vi lever i en utpreget blikk-kultur, og mye av det vi er fiksert på er menneskekroppen. Det er ikke en hvilken som helst kropp, men idealkroppen, slik reklame- og mediebransjen ønsker at vi skal se ut. Det er den uoppnåelige kroppen som oftest fremstilles, myten om den tynne, muskuløse og timeglassformede, knyttet til egenskaper som potens, vellykkethet, skjønnhet og evig ungdommelighet. I en sekulær tidsalder er ikke kroppen lenger underlagt normen om å være «skapt i guds bilde». Vi må skape oss selv i vårt eget bilde.

Samfunnskritikeren Lasch kalte vår samtid en utpreget narsissistisk kultur hvor vi dyrker vårt ego, og ikke minst vårt kroppsutseende. Det kan tyde som at det har oppstått en distanse mellom opplevd, naturlig kropp og kropp som et idealisert objekt. Det bidrar til at vår kroppsidentitet knyttes tett opp til ønske om å realisere en kunstig kropp eller en kropp vi sannsynligvis aldri vil kunne realisere.

Samfunns- og mediekritikeren Baudrillard taler om vår tids medier som bærer av idealiserte kropper, i form av virtuelle, imaginære kroppsfremstillinger. Som storforbruker av, og offer for, den globale forbruker- og mediekulturen, blir vår kroppsforståelse ikke bare påvirket av en idealisert kroppskultur, men vår kroppsidentitet går på eksistensielt vis også opp i den, hevder han. I sin bok The system of objects viser han til hvordan kroppssubjektet er blitt redusert til funksjonelle objekter for hverandre, til ting uten substans, et media- og forbrukersamfunn som har redusert kropp til kapital. Han poengterer at faren med en slik forbrukerisme er ikke den materielle konsumeringen i seg selv, men at den avspeiler en systematisk tegnmanipulering.

Er det slik? Er de unges (og voksnes) kropp et offer for en slik massiv tegnmanipulering?

Samfunnskritiker Foucault oppfattet ethvert samfunnsindivid som underlagt ulike kroppsdisiplineringsstrategier påført utenifra, fra maktinstanser som rettsvesen, militærvesen, utdanningsvesen og helsevesen. Han viser til filosofen Benthams panoptikon-fengsel, som illustrerte en ideell påvirkningsstruktur. I panoptikonet er vokteren plassert sentralt i bygningen, i vakttårnet, og kan herfra iaktta alle fangene, uten at de har mulighet til å skue tilbake. Det skyldes panoptikonets arkitektoniske innretning og bruk av lysblending. Det er idéen panoptisme, at «få ser mange», som er hovedpoenget i Foucaults resonnement, fåtallet som besitter makten får mulighet til å manipulere massens kroppstanker og kroppspraksiser på usynlig vis, uten at majoriteten er klar over det. Det er «en ubegrenset generaliserbar mekanisme», hevder Foucault. I dag hevder fagfolk at sosiale medier fungerer nettopp som et slikt panoptikon, en kroppskontrollerende og kroppsdisiplinerende maktstruktur.

Det er ikke tvil om at vi i dag utsettes for reklame- og mediebransjens fremstilling av idealkropper. Studier viser tydelig at ikke minst barn og unge utsettes for en slik eksponering. Innenfor medieforskningen har man utvidet panoptikonet til et såkalt synoptikon, hvor «mange ser få». Vi har eksempler på dette når unge manipuleres av kjendiser, kroppsikoner og skjønnhetsmodeller fra mote- og skjønnhetsbransjen eller fra film-, musikk- og idrettsbransjen. Unge jenter ønsker å sammenligne seg med Kim Kardashian eller bloggere som Sophie Elise - eller Isabel Raad som nå topper den norske bloggerlisten med over 67000 følgere, rosabloggere som fremstår med svulstige lepper og et «perfekt» kroppsdesign. Janne Wiken Halvorsen har analysert de fremste bloggsidene i Norge. Hun oppdaget at det var en tydelig fremstilling av subtile, seksualiserte kroppsidealer, med nære koblinger til fitnesskulturen. Bloggerne skriver at i jakten på den perfekte kroppen, fører de en restriktiv livsstil preget av strenge regimer, og påfølgende sprekker som bidrar til ambivalente følelser.

I dag har de fleste av oss tilgang til ulike internett-tjenester og medieplattformer som Facebook, Instagram og Snapchat. I dagens mediesamfunn er vi derfor både mottakere og avsendere av utallige kroppsbilder som sendes rundt på «www». Kroppsretusjering er blitt allemannseie. Med enkle tastetrykk kan du sitte hjemme og pynte på eget utseende og legge bildene ut på Facebook eller Instagram. En tredje utvidelse av panoptikonet synes å ha skjedd. Det kalles blant fagfolk et omnioptikon hvor «alle påvirker alle». Et omnioptikon-regulert mediesamfunn kan jo være bra fordi da kan jo enhver (ung) mottaker melde tilbake til reklame- og mediebransjen. Men kanskje det er en for optimistisk tanke, når vi vet hvilken maktposisjon og innflytelse reklame- og mediebransjen har. Et annet uttrykk for en slik gjensidig påvirkningsmekanisme er når bloggere som Kristin Gjelsvik, som representant for en kynisk bloggerkultur, selv fronter og kritiserer den samme bransjen for å påføre kroppspress overfor de unge. Det virker jo kanskje noe underlig at det er rosabloggerne selv som skal ta opp kampen mot andre rosabloggere når det gjelder kroppspress som de unge utsettes for. Det viser at kjente bloggere og mediekjendiser også kan fremstå som positive forbilder for de unge, og utgjøre en kritisk røst i kroppsdebatten. Og det er jo bra.

Men her står vi sannsynligvis overfor et av mediesamfunnets store dilemmaer: Vi har de som hevder at all reklame er god reklame, og da vil slike debatter og store oppslag i media om kroppspress bare bidra til ytterligere kroppspress. Og så har vi de som mener at slike debatter er viktige. Å få belyst reklamebransjens maktmekanismer og motiver, at deres primære formål er å selge drømmekroppen og budskapet om at denne kan du realisere så lenge du kjøper våre produkter! Få frem i lyset at det er tale om kroppsfiksjoner og ikke normale kropper. Hvorvidt debatter om kroppspress i beste TV-sendetid, ledet an av kjendisbloggere, vil bidra til at vi får en mer kritisk ungdom på området gjenstår å se. Kanskje vi undervurderer de unge, som en debattant uttalte: «de unge er jo ikke hodeløse høns!». Uansett – en del unge føler på et kroppspress fra sosiale medier. I vår tids omnioptiske mediesamfunn hvor «alle påvirker hverandre gjensidig», hvor alle er både mottagere og avsendere av kroppsbilder og kroppsmeninger, så vil det avgjørende være hvem som er den største avsender og påvirker. Og det skulle vel utvilsomt fortsatt være reklame- og mediebransjen som spyr ut sine utallige imaginære, perfekte kropper.