Hva er norske verdier? Det er ikke lett å svare på dette spørsmålet. For hva spørres det egentlig etter? Det er jo et spørsmål om verdier så det innebærer i det minste at det handler om vurderinger av at noe er godt eller ønskelig. Men innebærer begrepet «norske verdier» (a) at dette noe som vurderes som godt, vurderes som godt fordi det er norsk, (b) at det som vurderes som godt er norsk, men vurderes som godt uavhengig av dette, eller (c) at det er selve vurderingen som er norsk, uavhengig av om det som vurderes er norsk eller ikke? I alle disse variantene vil spørsmålet etter norske verdier ganske raskt lede over i spørsmålet hva det vil si at noe er «norsk». I seg selv er det en interessant debatt, og det er gjerne her hovedfokuset har vært i diskusjonen rundt norske verdier, men kanskje ville diskusjonen rundt norske verdier være bedre tjent med at vi avklarer nærmere hva vi egentlig snakker om når vi snakker om «verdier»?
Her kan verditeorien være en nyttig bidragsyter. Verditeori er navnet på den delen av filosofien som undersøker spørsmål knyttet til verdi. Den har relevans som en meta-disiplin for fag som etikk, estetikk og økonomi, men også for andre fagfelt der verdibegrepet tas i bruk. Sentrale spørsmål innen verditeorien er «hva er verdi?», «hva har verdi?», «hvorfor har noe verdi?» og «hvordan har noe verdi?» Ved nærmere ettersyn viser det seg at verdier kan være så mangt, men også at mye av det vi kaller verdier, strengt tatt egentlig ikke (bare) er verdier. Det ser vi om vi går nærmere inn i betydningen av ordet «verdi».
Substantivet «verdi» er et høyst abstrakt begrep, men i alle dets ulike bruksbetydninger kan det sies å ha en felles mening. Det viser til en kvalitet eller egenskap ved et fenomen som vurderes i forhold til en standard. I vitenskapelig sammenheng kan verdier være gode eller dårlige, f.eks. kan man ha lave blodverdier og det er ikke en god ting, men i dagligspråket er «en verdi» som oftest regnet som noe positivt og godt, og det er helst denne betydningen av ordet som brukes når politikere og andre snakker om «norske verdier». Begrepet viser til fenomener som har den kvaliteten at de er eller regnes som gode og ønskelige. Når vi ikke deler noens verdier, dvs. ikke er enige i andres vurderinger, kan vi imidlertid si at de har «dårlige» verdier. Da feller vi en dom over vurderingene deres.
Verdier i nevnte betydning oppfattes ofte som et moralsk begrep som foreskriver en bestemt handling eller holdning – «vi må verne om de norske verdiene», men det er ikke noe i selve verdibegrepet som tilsier dette, for realiseringen av verdier må foreskrives. Det er ikke noe i selve vurderingen av noe som godt, som krever bestemte handlinger. Denne måten å tenke om verdier på er imidlertid så innarbeidet i allmennmoralen at vi ikke ser den forveksling som finner sted mellom ulike godhetsbegrep når «det gode» smelter sammen med «det riktige».
«God» kan nemlig brukes i moralsk og ikke-moralsk betydning. Å si at en brødkniv er god er ikke det samme som å si at en handling er god. Å si at en fotballspiller er god ikke det samme som å si at et menneske er godt. Den god brødkniven og den gode fotballspilleren er «gode» som i motsetning til om de var «dårlige». Den gode handlingen eller det gode mennesket, derimot, er «gode» som i motsetning til om de var «onde» - et begrep som drar i moralsk retning. I de to sist nevnte tilfellene brukes altså «god» i moralsk forstand. I selve bruken av ordet ligger det da innbakt ikke bare en verdilære, men også en morallære. Dette kan ha en tendens til å forvirre. For at en verdilære, dvs. en lære om hva det er som skal regnes godt og ønskelig, skal være foreskrivende kreves imidlertid en normativt inntak i form av en morallære.
Dette finner vi for eksempel i utilitarismen og dydsetikken, men også i andre teleologiske eller formålsetiske teorier. Utilitarismen kombinerer et moralsk prinsipp med en verdilære når den (a) definerer det gode som nytte/lyst og det onde som unytte/lidelse (verdilære), og (b) sier at vi bør handle slik at vi gjennom vår handling maksimerer nytte/lyst og minimerer unytte/lidelse (moralsk prinsipp). Dydsetikken går frem på samme vis når den (a) definerer det gode som det gode liv, dvs. det liv en lever når en har utviklet seg til et dydig menneske (verdilære), og sier at (b) vi bør leve slik at vi erverver disse dydene (morallære).
I begge disse teoriene vurderes middelets godhet eller riktighet i lys av måloppnåelse. Begge disse teoriene rammes dermed av en velkjent innvending fra filosofen David Hume. Han påpekte at teorier av denne type opererer med en feilslutning, som innebærer at man slutter fra «er» til «bør». Senere gav filosofen G. E. Moore denne feilslutningen navnet «den naturalistiske feiltagelsen». Innvendingen går i korthet ut på at slutninger fra «er» til «bør» er logisk ugyldige, fordi det ikke kan ligge mer i konklusjonen (bør) enn i premissene (er). På et eller annet punkt i resonnementet må altså et normativt premiss komme inn og gi moralsk relevans til det ikke-moralske godhetskriteriet i verdilæren, for verdilæren i seg selv er ikke preskriptiv – den sier noe om hva som har verdi, men ikke hva vi bør gjøre.
At noe er «norske verdier» – uavhengig av betydningen av «norske» – betyr altså ikke nødvendigvis at vi bør verne om dem eller arbeide for å realisere eller fremme dem. Om det skulle vise seg at nordmenn i hundrevis av år har spist brunost fordi de synes det var godt, og vurderer dette som en noe godt, kan man altså ikke slutte fra dette til at alle nordmenn i dag og i fremtiden bør spise brunost. Vi trenger minst et normativt premiss av typen «Vi bør gjøre som nordmenn alltid har gjort» – det sier seg selv at dette ville være et høyst merkelig og partikulær morallære, ikke minst for liberalister av den type som synes å være mest opptatt av norske verdier.
Ofte når vi snakker om verdier bruker vi ordet på den måten vi her har sett, med en underforstått oppfatning av at dette er noe som har praktiske implikasjoner og foreskriver hva vi bør gjøre. Vi ignorerer skillet mellom verdi og norm, og regner alle verdier som normativt likestilte. Diskusjonen rundt verdier kan altså tjene på at vi skiller klart mellom verdier og normer, men den kan også ha godt av at vi er mer bevisste i spørsmålene hvorfor noe har verdi og hvordan noe har verdi.
Verdier begrunnes ofte i forhold til hverandre. For eksempel har helse verdi fordi det gjør oss i stand til å arbeide, arbeid har verdi fordi det gir oss penger, og penger har verdi fordi de gir oss valgmuligheter og handlingsrom til å realisere andre verdier, som en fast bolig og mat å spise m.m. I alle disse tilfellene snakker vi om verdier i betydningen middelverdi. Vi regner noe som godt fordi det er nyttig som middel til noe annet, som igjen kan være middel til noe annet osv. Så kan en gjerne spørre, som filosofen Aristoteles og andre med ham, om det ikke finnes noe som er verdifullt, ikke bare fordi det er et middel til noe annet, men fordi det er godt eller ønskelig i seg selv.
De fleste vil kunne identifisere slike verdier også. Vi har alle noe som er uerstattelig i livene våre. Et mer hverdagslig eksempel er ting som har affeksjonsverdi for oss, som Onkel Skrues «lykketiøring», omregnet til dagens kurs. Veksler du inn en tusenlapp i ti hundrelapper, har du vanligvis ikke redusert verdien av pengene dine. De kan fremdeles brukes til det du i utgangspunktet hadde tenkt å bruke dem til, og middelverdien er den samme. Skulle det imidlertid vise seg at dette var «lykke-tusenlappen» din – fra den første lønnen du noen gang tjente, som du tok vare på av sentimentale grunner, ville saken stilt seg annerledes. Da ville det være noe ved akkurat denne tusenlappen som du regnet som godt, en verdi som ikke er overførbar fordi det er uløselig knyttet til tingens egenart. Selve tusenlappen ville da ikke bare ha middelverdi, men også egenverdi, fordi verdien var knyttet til akkurat denne uerstattelige papirlappen.
En innbruddstyv ville imidlertid ikke delt din vurdering, og dette bringer oss til en tredje betydning av verdibegrepet. For selv om egenverdi på sett og vis er et sterkere begrep enn middelverdi, hefter det likevel noe relativt ved det, akkurat som ved middelverdi. Når noe har middelverdi og bare middelverdi, er verdien, dets godhet, bestemt relativt til et mål. Dette betyr at det bare vil ha verdi for den som deler dette målet. Når noe har egenverdi, med eller uten middelverdi i tillegg, er imidlertid også verdien relativ, i den forstand at det må være noen som vurderer det som godt. Onkel Skrues «lykketiøring» har bare egenverdi for Onkel Skrue og lille Oles første hårlokk har bare verdi for lille Oles foreldre og hans familie. Verdien av fenomener som har middelverdi eller egenverdi er derfor betinget. Den er forankret i det subjektive eller det inter-subjektive, og avhenger dermed av at det finnes subjekter som vurderer disse fenomenene som verdifulle, enten som middel til noe annet eller i kraft av deres egenart.
Mange mennesker har imidlertid en oppfatning av at noen verdispørsmål ikke er relative på dette viset. De snakker om at noe har «objektiv» verdi eller er verdifullt sub specie aeternitatis – «fra evighetens synsvinkel» som filosofene sier. Som oftest når vi snakker om denne typen dypere verdiforankring, er det menneskeverdet vi har i tankene. Mennesker har ikke bare verdi som middel og de har ikke bare verdi for noen. Menneskets verdi begrepsfestes derfor ofte som en iboende verdi. Verdien «bor» i mennesket. Det betyr at den ikke bare er knyttet til det individuelle menneskets egenart, men at den er en del av menneskets vesen som menneske. Den er ikke relasjonelt forankret, og består selv om ingen skulle regne mennesket som verdifullt, rett og slett fordi den er en egenskap ved mennesket.
I religiøse tankesystemer knyttes det enkelte menneskets absolutte eller iboende verdi gjerne til forestillinger om en guddom. I kristen teologi regnes menneskeverdet som absolutt fordi mennesket er skapt i Guds bilde. Lignende tanker finner vi i jødedommen og islam. Menneskeverdet forankres da teosentrisk i gudsrelasjonen. Mennesket er verdifullt fordi Gud tilskriver det verdi. Problemet er selvfølgelig at en slik begrunnelse bare vinner gehør hos dem som tror på de religiøse forestillingene, men slik er det med verdier – de er gjenstand for forhandlinger. Vi kan kanskje enes om at det finnes noe som har absolutt verdi, men hvorfor det har denne verdi, er det vanskeligere å bli enige om.
Filosofen Immanuel Kant har imidlertid forsøkt å gi en universell begrunnelse av menneskeverdet som ikke drar veksel på religiøse forestillinger eller trekker inn gudsrelasjonen i forklaringen av menneskets iboende verdi. For Kant finnes det noe ved mennesket som har iboende verdi. Dette «noe» er menneskets frie vilje. Den frie og rasjonelle vilje vil seg selv. Dette kommer til uttrykk i humanitetsformuleringen av det kategoriske imperativ: «Du skal handle slik at du ikke bruker menneskeheten [les: «den frie og rasjonelle vilje»] i din person eller i noen annen person bare som middel, men også som et formål i seg selv!» Dette betyr at alt annet som har verdi, er verdifullt i relasjon til den frie og rasjonelle vilje. Dermed blir den frie vilje, forstått som det eneste som har iboende verdi, også regelgivende for alle andre vurderinger og handlinger mennesket måtte gjøre.
Legger vi Kants verdisyn til grunn for diskusjonen rundt «norske verdier», ser vi raskt hvor vilkårlig denne er. Enten begrepet «norske verdier» brukes i betydningen (a) at dette noe som vurderes som godt, vurderes som godt fordi det er norsk, (b) at det som vurderes som godt er norsk, men vurderes som godt uavhengig av dette, eller (c) at det er selve vurderingen som er norsk, uavhengig av om det som vurderes er norsk eller ikke, tjener fokuset på det «norske» til å tåkelegge fremfor å avklare det som er verdimessig og moralsk relevant i diskusjonen, nemlig hvorvidt våre individuelle verdier og felleskapets verdier og de handlingene som begrunnes ut fra disse verdiene, er i samsvar med det eneste som kan sies å ha iboende verdi, nemlig menneskets frie og rasjonelle vilje.
