– Vi må fortsette å undervise om demokratiske spilleregler, slik læreren som ble drept i Frankrike også gjorde. Men vi bør unngå at sinnet og fortvilelsen over konsekvensene av ekstrem religiøsitet gjør ytringsfriheten til en sekulær helligdom som er udiskutabel og som skaper sekulær rettroenhet, skriver Åse Høyvoll Kallestad.
– Vi må fortsette å undervise om demokratiske spilleregler, slik læreren som ble drept i Frankrike også gjorde. Men vi bør unngå at sinnet og fortvilelsen over konsekvensene av ekstrem religiøsitet gjør ytringsfriheten til en sekulær helligdom som er udiskutabel og som skaper sekulær rettroenhet, skriver Åse Høyvoll Kallestad.

Ytringsansvar i møtet mellom det religiøse og det sekulære

Etter de fryktelige tragediene i Frankrike de siste ukene, er det nærliggende å tenke at tiden virkelig er inne for å trosse alle religiøse forestillinger i ytringsfrihetens navn. Det kan synes forståelig at vi ønsker å vise hele verden at ekstrem religiøsitet, vold og terrorisme ikke kan stoppe de frie og kritiske ytringene i et demokratisk og liberalt samfunn. Et lite stopp ved møtet mellom det sekulære og det religiøse kan gi oss noen tanker om hva ytringsfrihet kan være.

At den vestlige verden har gjennomgått en massiv sekularisering, ikke minst de siste 50 årene, er neppe nødvendig å nevne. Det har ført til at befolkningen i de europeiske landene i stadig mindre grad forankrer sine verdier i en religiøs forståelse av seg selv og verden. De demokratiske og humanistiske verdiene vi som sekulære samfunn bekjenner oss til, har i stor grad sin opprinnelse i en kristen tenkning, men stadig færre er bevisste på denne sammenhengen. Når jeg som lærerutdanner og norsklærer spør studentene på Høgskulen på Vestlandet hvor de henter verdiene sine fra – det de mener er viktig og verdifullt å formidle videre til elevene i skolen – blir mange svar skyldige. De har liten bevissthet om hvorfor vi som samfunn tenker slik vi gjør om hva som er rett, sant og godt, og motsatt, hva som ikke tjener i det godes hensikt.

Midt i denne sekulariseringsprosessen, der vi i stadig mindre grad begrunner våre handlinger, ytringer og valg religiøst, har vi fått nye landsmenn som tvert imot tenker og handler på bakgrunn av en religiøs forankring. Dette er kvinner, menn og barn som gjennomgående kjenner på like sterk avsky for vold og drap som oss andre og som nå fordømmer drapshandlingene i Frankrike på lik linje med resten av befolkningen i det samfunnet de er blitt en del av. Som biskop i Oslo katolske bispedømme, Bernt Eidsvig uttalte til avisen Vårt Land i forbindelse med tragediene: «Dette er like skrekkelig for enhver muslim av god vilje som det er for oss, kanskje enda verre, for de vet ikke hvordan de skal ta nok avstand fra dette» (27.10.20)

Samtidig har de sin religiøse tro som preger tanker, valg og dagligliv. Den religiøse troen er ikke en fritidsaktivitet eller en interesse. Den forutsetter en form for underkastelse ved at de troende anerkjenner at noe er større enn dem selv. Denne anerkjennelsen innebærer en forståelse av at noe er hellig og ukrenkelig, og denne erkjennelsen er felles for alle troende over hele verden, uavhengig av religion. Troen er en del av egen identitet, egen selvforståelse og den preger synet på samfunnet og medmenneskene. Derfor er det åpenbart farlig med ekstreme varianter av ytterliggående og autoritær religionsforståelse. Det har vi dessverre fått oppleve nok en gang.

Når en sekulær verden opplever de ytterliggående og tragiske utslagene av ekstrem religionsutøvelse, er det nærliggende å ramme religionen og de troende ved å vise manglende respekt for det de anerkjenner som hellig. I stedet for å gå sammen med de religiøse i fordømmelsen av grusomme konsekvenser av forskrudd religiøsitet, skyves de troende bort dersom reaksjonene blir ytterligere krenkelser av det hellige. Også når alle parter deler forståelsen av rett til ytringsfrihet, gjør det vondt når det hellige blir tråkket på.

Selv om vår del av verden har gjennomgått en utbredt sekulariseringsprosess, er det fremdeles mange troende og aktive kristne som lever sine religiøse liv – parallelt og i dialog med landsmenn som praktiserer andre religioner. Som demokratiske borgere forsvarer de aller fleste ytringsfriheten som en grunnleggende og avgjørende rettighet i samfunnet – også når religion står på dagsorden. Men denne rettigheten fritar ikke fra ansvaret for fellesskap med mennesker som tenker og forstår verden annerledes enn oss selv. Hvis anerkjente fenomener som «religionsdialog» og «kulturelle møter» skal gi mening, må vi som samfunn anerkjenne at begrepet hellighet fremdeles er levende og relevant for mange mennesker og at det fortjener respekt.

Men respekt betyr ikke at det hellige er fritatt fra et kritisk søkelys. I et demokrati må tvert imot religion debatteres og diskuteres, og nettopp det er et tegn på at religiøsitet blir tatt på alvor. Det vi tar opp til samtale og retter blikket mot, det anerkjenner vi som viktig og relevant, og på den måten praktiserer vi ytringsfriheten slik jeg håper vi lærer våre barn å benytte den. I barnehage og skole blir barna opplært til å unngå trakassering og provokasjon i kommunikasjonen seg imellom. De blir oppfordret til å snakke sammen, uttrykke med ord hva som er vanskelig eller uforståelig. På den måten forsøker de å løse problemene – vel vitende om at alternativet skaper konflikt.

I kronikken «Ytringsfriheten sett fra klasserommet» (Bergens Tidende 20. januar 2015), i etterkant av angrepet på Charlie Hebdo i Paris, tok jeg for meg skolen som eksempel på en demokratisk arena med regulert ytringsfrihet. Men regulering betyr på ingen måte tabuisering eller munnkurv. Reguleringen består i felles formulerte regler for hvordan elever og lærere skal forvalte friheten til å ytre seg – slik at respekt og gjensidig trygghet kan opprettholdes. Kronikken overfører skolens praksis til storsamfunnets demokratiske spilleregler og jeg skriver: «Noen ganger benytter vi ytringer som sårer, også i offentlighet. Men det er stor forskjell på å gjøre det som et moralsk regelbrudd og å forsvare det som en ubestridelig rett og et tegn på et velfungerende demokrati».

Vi må fortsette å undervise om demokratiske spilleregler, slik læreren som ble drept i Frankrike også gjorde. Men vi bør unngå at sinnet og fortvilelsen over konsekvensene av ekstrem religiøsitet gjør ytringsfriheten til en sekulær helligdom som er udiskutabel og som skaper sekulær rettroenhet. Ytringsfriheten gir oss rett og mulighet til å drøfte alt – også ytringsfriheten selv. Og som demokratisk rettighet pålegger den oss et moralsk ansvar for å opprettholde felleskapet, slik det faktisk ser ut som fargerikt, flerkulturelt og med syn for det hellige. Dette ansvaret har potensialet i seg til å regulere ytringene våre og gi oss ytterligere ytringsansvar.

Powered by Labrador CMS