Europas største romteleskop heter «Gaia». Prosjektet kostet mye (Norge betalte ca. 2 prosent) og det tok lang tid å bygge hovedinstrumentet, men det har fungert veldig fint etter oppskytningen i desember 2013.

Gaia ble bygget for å gjøre en veldig «klassisk» oppgave, nemlig å måle den nøyaktige posisjonen til veldig mange stjerner i vår galakse Melkeveien.

Gaia ligger i Lagrange-punkt L2 (på baksiden av Jorda sett fra sola) og med Jordas årlige omdreining rundt sola, får Gaia en fin mulighet til å triangulere mot stjernene for å måle i tre dimensjoner.

Etter som årene har gått, har det også blitt mulig å beregne hvordan stjernene beveger seg. De fleste stjernene har selvsagt en nesten rettlinjet bevegelse i løpet av et tiår, men noen gjør «rare» ting ...

En rød kjempestjernes rare bevegelse i Gaia-målingene er utgangspunktet for artikkelen «A red giant orbiting a black hole» (El-Badry, Rix, et al, 2023) som nylig ble publisert i Monthly Notices of the Royal Astronomical Society. Der har forskerne sett på en rød kjempestjerne som synes å gå i elliptisk bane rundt et mye større – men usynlig – objekt.

Utfyllende målinger fra andre teleskoper har ledet til den konklusjon at stjernen beveger seg i ganske stor avstand (omløpstid 1277 døgn = 3,5 år) rundt et sort hull med masse på nesten 9 solmasser. Systemet er døpt «Gaia BH2».

Avstanden er såpass stor at den røde stjernen ikke avgir noe masse til det sorte hullet, og det er derfor ikke målt noe stråling fra området nær det sorte hullet.

I fjor oppdaget man Gaia BH1, der en annen stjerne (på størrelse med vår egen sol) går i bane med omløpstid 186 døgn rundt et sort hull med masse tilsvarende nesten 10 solmasser.

Gaia BH1 (1560 lysår fra Jorda) og Gaia BH2 (3800 lysår unna) er de to nærmeste sorte hullene man har funnet. Fortsatt trygg avstand, altså.

Og til skattebetalerne får vi si gratulerer med at dere har bidratt til enda en oppdagelse på stjernehimmelen, selv om den praktiske nytten nok ligger et stykke unna. Men europeisk industri lærte mye av å bygge Gaia-teleskopet. Når ambisiøse forskere stiller nesten umulige krav til industrien, så bringer det verden videre – i hvert fall teknologisk.

Farlige asteroider

For noen uker siden var det asteroide 2023DW som lagde bråk. Deretter var det en annen nylig oppdaget asteroide - 2023DZ2 - som stod i fokus. Denne 50 meter store steinklumpen hadde nemlig lagt kursen inn i området mellom Jorda og Månens bane, og så nærme vil vi helst ikke ha dem.

Både BBC og CNN lagde ganske store saker om denne potensielle «city-killer» asteroiden. Innen norsk presse begynte å ringe meg, var det heldigvis klart at den ville passere mer enn 100 000 km unna både klode, satellitter og astronauter. Men det er ikke bra når såpass store asteroider oppdages bare ca. en måned i forkant av et mulig treff.

Neste gang asteroide 2023DZ2 kommer på besøk, er i 2026, men da vil den passere vesentlig lenger unna, og den står heller ikke høyt på ESAs risk-liste for resten av dette århundret. Så da anser vi oss ferdige med den.

ENSO

Når det gjelder ENSO i Stillehavet, så har det i påsken pågått et nytt og kraftig vestavindsutbrudd vest i Stillehavet. Stadig mer tyder på at en El Ninjo er under oppbygging. Og mens jeg følger spent med på den globale temperaturen, og Norge er nokså lite berørt, så er ENSO-vekslingene et spørsmål om liv, død, økonomi og matsikkerhet andre steder i verden.

Jeg vil tro at de som investerer/spekulerer på matvarebørsene, allerede har festet blikket på satellittbildene og ENSO-modellprognosene. Dette gjelder nok også noen forsikringsselskaper og finansdepartementer rundt om i verden.

Generelt så skal en El Ninjo gi styrtregn, flom og jordskred i Peru og Ecuador, mens det blir tørke i Indonesia og Singapore. Sterkere vindskjær i Atlanterhavet skal gi færre tropiske orkaner inn mot Cuba, Jamaica og USA. Mindre risiko for tropiske orkaner inn mot Australias østkyst, men økt fare for orkaner inn over øyer som Tonga og Tuvalu. Det vil bli dårlig fiske utenfor Peru. USAs bruttonasjonalprodukt vil gå litt opp, og Indonesias BNP ned, hvis vi skal tro på statistikken.

Måneden som gikk

Som antydet i forrige blogg, så endte global temperatur ved overflaten temmelig høyt i mars, det ser ut til å bli andre- eller tredjeplasser når de offisielle tallene kommer. Den satellitt-målte temperaturen i troposfæren ligger alltid litt på etterskudd med sin ENSO-respons, så der oppe fikk vi bare den syvende varmeste mars-måneden. Disse satellittmålingene startet i 1979.

Sjøisen i Arktis i mars ble den fjerde laveste som er målt, og den nest laveste i Antarktis. Globalt ble det den nest laveste mars-måneden for sjøisen. Lite sjøis globalt har selvsagt gitt et bidrag til den høye globale temperatur-verdien som ble målt ved overflaten i mars.