I mitt blogginnlegg av 28. mai 2024 Ammefri i mer enn hundre år, var jeg inne på reglene om betalt og ubetalt ammefri. En arbeidstaker som ammer sitt barn, har etter arbeidsmiljøloven § 12-8 krav på den fri fra arbeidet som hun «av den grunn trenger». 

Det første året skal fritiden være betalt i minst en time om dagen. Etter dette stiller ikke loven noe krav om betaling. Men selve retten til fri er ubetinget, også etter at barnet har fylt ett år. At ammefri skaper store vansker for arbeidsgiver, er altså ikke avgjørende.

Arbeidsmiljøloven inneholder også andre bestemmelser om rett til tilpasset arbeidstid, for eksempel for å ta seg av små barn, men her skal det skje en avveining mellom interessene til arbeidsgiver og arbeidstaker. 

Hvis den reduserte arbeidstiden skaper vesentlige ulemper for arbeidsgiver, kan han nekte å tilrettelegge. Retten til fri for å amme utgjør altså en sterkere rettighet enn retten til fri for familieomsorg. 

Behovet for fri må være begrunnet i amming 

Men hva ligger det i at den ammende arbeidstakeren «trenger» fri for å amme barnet?

I praksis har det i stor grad vært opp til kvinnens eget valg. Så lenge hun faktisk bruker fritiden til amming, er det ingen øvre grense verken for barnets alder eller for hvor mye (ubetalt) ammefri hun kan kreve. 

Hvor det har vært uenighet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker om ammefritid, har Tvisteløsningsnemnda (som avgjør tvister om arbeidstid) stort sett nøyd seg med å vise til at loven ikke setter noen øvre grense. 

En kabinansatt fikk for eksempel rett til omfattende tilrettelegging for amming i Tvisteløsningsnemndas sak 47/17. Andre behov faller utenfor retten til ammefri.

Andre behov faller utenfor retten til ammefri  

I en nylig sak for nemnda (26/25) ble ammefritiden likevel begrenset. 

En helsefagarbeider hadde krevdfire timers fri på kveldsvaktene, blant annet fordi barnet ikke ville roe seg, og derfor måtte ammes i søvn. Flertallet i Tvisteløsningsnemnda fant at det var tilstrekkelig med to timers fri for å amme barnet. 

De mente at arbeidstakers ønske om fri utover dette også var knyttet til andre behov enn amming. Tid som går med til å oppfylle andre behov, som kos eller legging, falt utenfor retten til ammefritid.

Saken reiser spørsmål om hva som egentlig er formålet bak reglene om ammefri: Er det spedbarnets helse, generell liv-arbeid-balanse for småbarnsforeldre, eller å legge til rette for at den som har født barnet, kan gå tilbake til arbeidslivet? 

 Balanse mellom arbeid og familieliv

Ammefri er ett av flere tiltak som kan lette balansen mellom arbeid og familieliv for foreldre med små barn. Men dersom ‘work-life-balance' var en vesentlig begrunnelse for rettigheten, burde morsmelkerstatning og annen føde være likestilt, og fokus heller være på reduserte arbeidstider for småbarnsforeldre. 

Etter norsk rett er ammefri en sterkere rettighet enn den generelle retten til redusert arbeidstid av individuelle velferdsgrunner. Dette hensynet utgjør altså ikke noen avgjørende begrunnelse for retten til ammefri.

Spedbarnets næringsbehov 

Én viktig begrunnelse for amming og ammefri er spedbarnets næringsbehov. Morsmelk er gunstig for spedbarn, og ammefri skal fremme at barnet ammes også etter at moren er tilbake på jobb. 

Dette illustreres ved at pumping – og antakelig det å gi morsmelk fra tåteflaske – omfattes, mens det ikke er tilstrekkelig å gi morsmelkerstatning fra flaske. Som vi ser, sidestilles heller ikke amming som kos eller for å roe ned barnet, med amming som er nødvendig for at barnet skal få i seg morsmelk.

Sysselsettingshensyn

Også hensynet til at den fødende skal kunne returnere til arbeid, har begrunnet retten til amming. Dette illustreres av Tvisteløsningsnemndas avgjørelse i sak 38/24. En medmor krevde rett til ammefri for å amme et barn som hennes kone hadde født. 

Hun fikk avslag i Tvisteløsningsnemnda, som viser til at formålet med ammefri ikke er å sikre at den av foreldrene som allerede er i arbeid skal få fri til å amme. Rettigheten skal sørge for at den som ammer ikke hindres i å gå tilbake til arbeidslivet på grunn av ønske om fortsatt amming.

Kritikk av ammefri – hensynet til likestilling av mødre og fedre 

Det har vært hevdet at ammefri – uten at far gis tilsvarende rettigheter til fri for mating av spedbarn – motvirker likestilling mellom mødre og fedre. I en dom fra EU-domstolen (C-104/09 Roca Álvarez) fikk en mann medhold i at en spansk ordning for «ammefri» var kjønnsdiskriminerende. 

Bakgrunnen for dette var at vilkårene for at menn skulle få rettigheten var strengere enn for kvinner. Men et viktig poengi saken var at denne rettigheten i praksis ikke var avhengig av faktisk amming. Dommen kan ikke forstås slik at det ikke kan gis særlige rettigheter til arbeidstakere som faktisk ammer. 

Er særrettighetene for ammende tilstrekkelig begrunnet? 

Vi ser at retten til ammefri i første rekke er begrunnet ut fra hensynet til spedbarnets helse og morens sysselsetting. Man ønsker å fremme amming som den optimale næringen for spedbarn, samtidig som kvinnen skal kunne kombinere gjenopptakelse av arbeidet med fortsatt amming. Slik gjør reglene om ammefri det også praktisk enklere å dele foreldrepermisjonen mellom foreldrene. 

Ikke alle kvinner er i stand til eller ønsker å amme sitt barn, og noen barn vokser opp med to fedre. Det kan hevdes at disse foreldrene har minst like stort behov for nedsatt arbeidstid som ammende mødre, og at retten til ammefri derfor burde erstattes av en generell rett til nedsatt arbeidstid for småbarnsforeldre. 

Likebehandling av ulike typer familier kan tale mot særrettigheter ved amming. Da oppnår man likevel ikke det insitament til å amme – og til å fortsette med ammingen – som ligger i de spesielle rettighetene ved ammefri.