Det er mange måter arter kan oppdages og kartlegges. Noen arter ser vi ofte, som gran, kråke, og hvis vi er ekstra heldige, et ekorn, mens få har sett bjørn utenfor dyreparker. Noen arter er aktive om natten eller de bor i andre miljøer enn oss, slik at vi må lete på tider andre sover, eller dykke ned under overflaten til et helt annet miljø, der fiskene bor. 

Noen arter er det mange av. Noen er det nesten ingen av. Observasjoner av sjeldne arter kan noen ganger være flaks, mens andre ganger handler det om å bruke rett metode.

Vi økologer jobber i stor grad med å forstå utbredelsen og antallet av ulike arter i naturen. Derfor bruker vi mye tid på å pønske ut egnede metoder for å kartlegge og telle både godt synlige og litt vanskeligere arter. 

Når man kartlegger arter fins det ganske mange teknikker som kan brukes. Planter er jo ganske greie å ha med å gjøre, siden de ikke løper sin vei. Men, planter kan ofte vokse tett og det er ikke lett å kartlegge hvor mange individer det er av verken tettegras eller ålegress- eller nøyaktig antall gran på et større område heller, for den saks skyld.

Insekter er små og vanskelige å kjenne igjen med det blotte øyet. Siden insekter suser såpass mye rundt er det mange som går i velplasserte feller, som enten kan graves ned i bakken, settes inne i et telt eller kastes ut i et vann. 

Kamerafeller er mye brukt til pattedyr, som rev, rådyr og gaupe. Vannlevende arter kan også kartlegges med kamera og artsgjenkjennende programmering, det har vi skrevet mer om her på bloggen.

Dammer er små ferskvannshabitat, men til tross for størrelsen er de ofte svært artsrike. En artsgruppe som er avhengig av vann som varmes opp hurtig om våren er amfibier. Amfibier trenger vann for å legge eggene sine i da de har ytre befruktning og eggene består mer eller mindre av ubeskyttet gelé. 

Noen amfibier er lettere å få øye på om våren enn andre – paddehanner kan for eksempel ofte observeres i lang tid etter siste hunn har forlatt dammen etter gyting, mens spissnutefrosken er sky og kan lettere høres kvekkende enn sees. 

Og rekker man ikke parringstiden til frosk eller padde mens de leker og gyter kan man finne bevisene for tilstedeværelse av dyrene en stund til – i form av egg-klaser for frosk, eller «perlekjedene» for padde.

I Norge har vi bare seks amfibiearter, der eggene til henholdsvis buttsnutefrosk og spissnutefrosk, og storsalamander og småsalamander til en viss grad kan forveksles. Artsidentifisering via egg blir vanskeligere lengre sør vi kommer, som til sørlige Sverige med hele 13 amfibiearter.

Voksne og larver av amfibier kan også fanges med ulike former for feller, ofte kalt ruser. Men før man setter ut fangstinnretninger i nye lokaliteter kan det være kjekt å vite om arten man helst vil fange faktisk finnes i lokaliteten. 

Dette kan undersøkes ved hjelp av genetiske spor – såkalt miljø-DNA (environmental DNA på engelsk). Som en etterforsker på leting etter det avslørende hårstrået i høystakken, kan det samles inn prøver for molekylære artsgjenkjennelser fra miljøet de lever i.

Alle arter lekker DNA på en eller annen måte. Mennesker strør om seg med hudceller; de snør ned her og der og blander seg med hybelkaninene under sofaen, de sendes ut via sluk og avløp, og de blåser av gårde på vei til skole og jobb. Slik er det for dyr også.

Dyr mister celler når de klør seg, når de tisser, når de skraper borti ting og når de skifter hud og pels. Hver av disse cellene har en cellekjerne. Og i hver cellekjerne er det tusenvis av gener.

Mange organismer deler mesteparten av DNA-«oppskriften» – for eksempel er DNA til mennesker og sjimpanser 96 prosent likt – men noen gener i DNAet er artsspesifikke. Der kan varianter i DNA-strekkoden kobles opp mot spesifikke arter. Det betyr at man kan ta en vannprøve fra en dam eller innsjø og undersøke hvilke arter som befinner seg der, uten å ha sett dem (eller hørt dem).

Så hvis man har en prøve fra en lokalitet man lurer på om huser en spesifikk art, kan vi isolere ut DNAet i et laboratorium, tilsette en slags kopimaskin (en primer) som kun kopierer DNAet til arten det er laget for, og analysere om den aktuelle arten er tilstede. 

Om kopimaskinen finner treff (DNAet til arten er i prøven) blir det kopiert så mye av det (via PCR) at vi får et positivt signal. Hvis arten ikke er tilstede i prøven vil ikke primeren finne noe å feste seg på (slik at kopimaskinen starter), og prøven blir blank for den aktuelle arten. 

Der ett hårstrå i en haug med høy omtrent vil være umulig å finne, er miljø-DNA en ganske avslørende metode for hva som lever i habitatet prøven er fra - men som alle metoder har den også svakheter.

Prøven som testes på arter trenger ikke å ha store mengder DNA i seg for å bli positiv. Men den må inneholde noen DNA-molekyler fra arten vi leter etter. Vi på NINA jobber mye med metodeutvikling knyttet til sensitiviteten til miljø-DNA for bruk til artsdetektering.

Tilbake i dammen er to av «de skyldige» artene vi prøver å påvise molekylært storsalamander og småsalamander. Ved å samle inn miljø-DNA fra dammer vi vet det er salamandere i, prøver vi blant annet å finne ut av hvilken filtre som er best – de som kan filtrere mye vann og dermed øke sjansen for å samle opp mye miljø-DNA, eller filtre med mindre porestørrelse, som kanskje fanger opp mindre DNA totalt, men som kanskje vil gi mindre innblanding av alle andre arters celler som også flyter rundt i vannet.

Foreløpig viser resultatene noe overraskende at filter med mindre porestørrelse er bedre, men vi får også overraskende mange blanke prøver fra mange av dammene der vi har rusefanget salamandere bare dager i forveien (altså der vi vet at det finnes salamander!). 

Men, som dam-detektivene vi er, leter vi videre etter den beste metodikken– ingen spor skal (etter hvert) få slippe unna, slik at påvisning av salamander kun skal være en prøve unna en eventuell ny registrering på artskartet!

Les mer om miljø-DNA og salamandere her:

Aquatic Conservation: Marine and Freshwater Ecosystems | Aquatic Journal | Wiley Online Library

Bruk av miljø-DNA til overvåkning av små- og storsalamander

Bruk av miljø-DNA for deteksjon av arter