Norge består av 95 prosent utmark og ca halvparten av dette arealet kan utnyttes til mat for beitedyr i sommerhalvåret. Vi har mulighet til å doble produksjonen på utmarksbeite dersom vi bestemmer oss for å satse på dyr som omformer gras til menneskemat. I stedet skjer motsatt utvikling. Produksjonen av rødt kjøtt er på rekordlavt nivå siden 2015, sauebrukene legges ned, utmarka gror igjen, og aldri før har vi produsert og spist mer kylling. Er dette en bærekraftig utvikling?
Norge består av 95 prosent utmark og ca halvparten av dette arealet kan utnyttes til mat for beitedyr i sommerhalvåret. Vi har mulighet til å doble produksjonen på utmarksbeite dersom vi bestemmer oss for å satse på dyr som omformer gras til menneskemat. I stedet skjer motsatt utvikling. Produksjonen av rødt kjøtt er på rekordlavt nivå siden 2015, sauebrukene legges ned, utmarka gror igjen, og aldri før har vi produsert og spist mer kylling. Er dette en bærekraftig utvikling?

Sau og kylling - ytterpunkter til ettertanke i grasnasjonen Norge

I disse dager legges det fram tall for årets inntekter i jordbruket. Kyllingkjøtt gir størst inntekt mens lammekjøtt gir lavest. Dette er enda et signal som gir grunn til alvorlig bekymring for rekruttering til grasnæringene. Nå er det på høy tid å stikke fingeren i norsk jord!

FN sier at alle land skal produsere mat på sine egne ressurser. Norges arealressurser består av 95 prosent utmark. Disse arealene egner seg som beiteområder for sau, geit, ku og rein. På denne måten omformer drøvtyggerne utmarksressursene til mat og klær til folk. Dette tilsier at Norge burde satse på beitedyra, men i stedet går vi motsatt veg og satser på kyllingen. Er dette en bærekraftig utvikling som styrker Norges selvforsyning?

Rekordhøyt forbruk av kylling

I vårt langstrakte land som enn så lenge kjennetegnes ved landbruk over hele landet, har vi aldri noensinne spist så mye kyllingkjøtt som vi gjør i dag. De siste 30 år har forbruket økt fra 5 til 20 kg per innbygger. Til sammenligning ligger forbruket av sauekjøtt på 5 kg per innbygger, og det er én kilo mindre enn for 30 år siden. Slik sett har omverdenen lyktes godt med sin unyanserte oppfordring om å velge hvitt kjøtt framfor rødt kjøtt. Dette handler om det hvite kjøttets suksesshistorie.

Naturnære driftsformer taper

De beitebaserte næringene kommer dårligst ut i lønnsstatistikken. Drøvtyggerbonden honoreres lavt til tross for sitt grønne arbeid med å produsere mat på arealer med lav alternativ verdi. Sau og ammeku gir nemlig en inntekt på under en tredjedel av gjennomsnittlig lønnsnivå for lønnsmottakere. Kyllingen derimot, er eneste produksjon i jordbruket som ligger over gjennomsnittslønna. Dette gir økt bekymring for rekruttering til de naturnære driftsformene som beitenæringen representerer, en næring som allerede får mye motbør i den offentlige debatten.

Drøvtyggerbonden ofres

Beitebrukerne er lønnstapere

Av alle jordbruksproduksjoner kommer kylling ut med høyest inntektsnivå. Referansebruk med drøyt 123.000 kyllingslakt i året, er eneste produksjon som ligger over det gjennomsnittlige lønnsnivået for andre grupper i samfunnet. Sauebruk får under en tredjedel av gjennomsnittslønn for lønnsmottakere i landet, og ammekua ligger nesten like lavt. (Kilde: Budsjettnemda i jordbruket/NIBIO)

I uminnelige tider har mennesket benyttet drøvtyggernes evne til å omforme gras til menneskemat. Dette har man gjort med god samvittighet, i visshet om at produksjonsformen drives på en bærekraftig måte. Men yrkesstoltheten får brått en alvorlig knekk når drøvtyggerbonden plutselig blir utpekt som miljøversting. For det finnes ingen vegring mot å nedsnakke rødt kjøtt i grasnasjonen Norge. Når denne opplevelsen av å bli urettferdig dømt stadfestes av et lønnsnivå langt under kraftfôrbaserte produksjoner – da er det på tide å rope et varsko i rettferdighetens navn.

Vi må snakke om kyllingen

Kjøttproduksjon på egne ressurser

Fôrressursene som går inn i produksjon av hvitt kjøtt er i varierende grad hentet fra norsk jordbruk. Andelen norsk korn i kyllingfôret varierer mellom år, og er anslått til 40 % i et normalår (Kilde: Animalia). Variasjonen avhenger av tilgangen til nedklassifisert mathvete eller overskudd av mathvete produsert i Norge det enkelte år. Norge har imidlertid jevn tilgang til egne ressurser for å produsere mat ved hjelp av helt andre arter enn kylling. Disse ressursene er gras- og beitemark, og bør utnyttes langt bedre enn de gjør i dag.

Debattleder Hans Bårdsgård skriver i Nationen 8.4.21 at vi må tørre å snakke om kylling. Det er tydeligvis en vegring mot å rette et kritisk blikk mot den hvite kjøttindustrien. Men Bårdsgård tør å sette ord på problematikken, hardt og brutalt: «Kylling lever en måned på betonggulv. Mens økt drøvtyggerproduksjon krever økt utnyttelse av grasarealer som produseres bare om sommeren, spiser kylling saker som er tilgjengelig hele året, i skipslaster på de sju hav. Den er en drøm for industrien. Den kjenner verken årstider eller årssyklus».

Norsk landbruk = norsk bruk av hvilket land?

Som Bårdsgård påpeker, representerer kylling en produksjon som har størst andel importert fôr. I hovedsak skyldes dette at arten fra naturens side ikke er i stand til å leve på gras. Imidlertid kan den leve godt på stivelse fra korn, ispedd animalsk føde. Kyllingen og høna elsker korn i form av mais og hvete, og er en alteter. Denne grunnleggende fysiologiske tilpasningen har den til felles med grisen og mennesket.

Joda - drøvtyggerne spiser under dagens driftssystemer også kraftfôr med en viss andel importerte råvarer, og det må vi også tørre å snakke om.

Svarte og grønne karboner

Rødt kjøtt produseres som kjent av drøvtyggerne, både ville og tamme. Dette er dyr som har den verdifulle evne til å leve av gras og gi oss mennesker mat. Budskapet som formidles fra mange hold, er at vi må redusere forbruk av kjøtt fra de norske grasspisende dyra fordi de raper metangass. Er det reflektert godt nok over at disse dyra lever på grønne fornybare karboner? Drøvtyggernes grønne maskineri har vært i drift i uminnelige tider – lenge før mennesket fant ut at Norge kunne tjene seg styrtrike på å hente ut svarte karboner fra jordens indre. Grønt karbon har til alle tider gått inn i karbonkretsløpet – fotosyntesen. Likevel er sau og ku utpekt som utslippssynderne, og presenteres i søylediagram side om side med utslipp fra biler og fly.

Alvorlige konsekvenser for norsk selvforsyning

Når man isolerer en problemstilling på denne måten, så kan det oppstå alvorlige konsekvenser. Kunnskapsgrunnlaget misbrukes og formidles på en forvrengt måte, og grasnæringer rammes svært urettferdig. Matprodusenter som foredler gras fra inn- og utmark til verdifull mat for mennesker, vil på sikt bli utryddet. Ikke nødvendigvis fordi markedet for grasbasert kjøtt vil bli borte, men fordi det kan bli svært utfordrende å rekruttere folk til drøvtyggernæringene. Den delen av landbruksnæringa som bruker de norske ressursene til matproduksjon, vil i framtida bli mangelvare. Dette er fagfolk som historisk sett har satt sin ære i å forvalte naturen på best mulig måte, for å skaffe innbyggerne pinnekjøtt til jul, lammelår til påske, kjøttdeig til fredagstacoen, biff til lørdagskvelden – for ikke å glemme melk, smør, ost og annet pålegg til hverdagsbruk.

Dyrevelferd

Forbrukerne er i dag opptatt av både miljø, helse og dyrevelferd. Norsk kjøttproduksjon på sau, kjøttfe og rein skiller seg markant ut når det gjelder dyrevelferd, ved å la mor og barn gå sammen i sommerhalvåret, fra fødsel til naturlig tidspunkt for avvenning. Produksjonen av kjøtt følger naturens svingninger, det vil si plantenes vekstsesong. Når forbrukerne klipper plenen, da er beitedyra ute og beiter gras sammen med kalven og lammet. Dette er en produksjonsform som er tilpasset det norske klimaet og de norske ressursene, og kan med god grunn kalles norsk landbruk. Dette er produksjoner som utgjør grunnlaget for norsk selvforsyning. DETTE må snart både myndigheter og forbrukere ta innover seg før det er for sent.

Vil du lese mer?

Hva spiser husdyra (Animalia)

Driftsgranskingar i jord- og skogbruk (NIBIO)

Sauen og kua gjør mer enn å rape metangass (NIBIO)

Debatten om bærekraftig matproduksjon i Norge: snever, villedende og forvirrende (NIBIO)

Sakte skjer stor endring: Sju sider ved norsk landbruk (NIBIO)

Mer utmark på menyen (NIBIO)

Fjørfenæringen i Norge - husdyrholdets vekstnæring (AgriAnalyse)

Powered by Labrador CMS