Drøvtyggerne har en genial fysiologisk tilpasning som gjør at de kan leve av gras. Graset vokser villig i vårt langstrakte land, både høyt til fjells, langt mot nord og langs værhard kyst. Norge består av 95 % utmark, der om lag halvparten er egnet til beite for grasspisende dyr. Blant husdyra er det kun sau, storfe, geit og rein som kan omforme, for oss mennesker og andre énmaga dyr, ufordøyelig gras til proteinrik mat. Felles for alle drøvtyggere er at de produserer rødt kjøtt og raper metangass. Disse to egenskapene gjør at de norske myndighetene fraråder oss å spise produkter fra drøvtyggerne. Argumentene er helse og miljø, og det jobbes målrettet.

Les også Utmarksbeite en stor grønn ressurs

Forbrukeren har makta - når handelen går som normalt

Matproduksjon er lagt opp slik at det er etterspørselen etter ulik mat som avgjør hvor mye som skal produseres. Forbrukeren skal få det han ønsker, og det han ikke ønsker skal vi slutte å produsere. Hvis det produseres mer enn det som markedet etterspør, så kalles det overproduksjon. Og når det blir overproduksjon, så må produksjonen reduseres. Det er denne mekanismen som styrer norsk landbruk, og det er denne mekanismen som gjør at det har stor effekt å endre forbrukerens preferanser. Sentrale virkemidler som påvirker folks matvalg i en styrt retning er prising av matvarer, reklame og såkalt folkeopplysning. De fleste virkemidler styres av politikken som føres.

Miljøargumentasjon bygget på kostholdsråd

Den 21. juni 2019 ble Klimaavtalen mellom regjeringen og jordbruksorganisasjonene undertegnet. Avtalen gjelder for perioden 2021-2030. Denne består av to deler: Del A omhandler jordbrukets bidrag, og del B beskriver regjeringens arbeid. Solberg-regjeringen skulle gjennom del B sette i verk tiltak «som indirekte kan bidra til å redusere klimagassutslipp fra jordbrukssektoren.» Dette består bl.a. av å endre matforbruket i den norske befolkningen i tråd med nasjonale kostholdsråd. Kort sagt betyr det at grasbasert husdyrproduksjon skal reduseres ved å påvirke befolkningen til å ikke velge produkter fra ku og sau. Avtalen er fortsatt gjeldende, og virkemidlene har vært i bruk lenge - lenge før man har et solid kunnskapsgrunnlag som fundament.

Utvikling eller avvikling?

Jordbrukets organisasjoner har gjennom Klimaavtalen understreket at de forplikter seg til å redusere matproduksjonen på drøvtyggere i takt med redusert etterspørsel. Hvilken signaleffekt gir dette til grasnæringene? Hurdalsplattformen (2021-25) sier imidlertid at Støre-regjeringen skal «sørgje for betre berekraft i landbruket gjennom auka bruk av utmarksbeite…». Det er naivt å tro at den nye regjeringen vil snu avviklingen av grasnæringene så lenge virkemidlene fra tidligere avtaler stadig opptrappes, og det er markedsmakta som råder.

Les også Den nye regjeringen ønsker mer utmark på menyen, men det haster med å reparere skadeverket

Svekket matsikkerhet som en alvorlig følgeskade

Det har vist seg opp gjennom historien at det ikke er alltid vi kan få det vi peker på av mat produsert på andre lands ressurser. Uår og hungersnød, krig og handelsblokader er noe som også nordmenn har opplevd før. Historien gjentar seg, og man har plutselig satt matsikkerhet på dagsorden. «Man tager hva man haver» er et kjent uttrykk fra gamle oppskrifter, og det kan godt hende at forbrukeren, til og med i Norge, kan komme i en slik situasjon. Det hjelper imidlertid lite dersom vi har stelt oss slik at vi verken har drøvtyggere, fagfolk eller areal som gjør at vi kan omforme gras på inn- og utmark til proteinrik mat for mennesker. Det kreves grunnleggende ernæringskompetanse for å forstå at mennesket ikke kan leve av brød alene, heller ikke av potet og rotvekster, men må ha proteiner som byggesteiner. Vi kan ifølge Agri Analyse kanskje øke produksjonen av proteinrike vekster slik at vi får dekt 5 % av dagens proteinforbruk. Dette tilsvarer ca. 15 % av proteinbehovet. Resten må importeres fra land der planteproteinet er en viktig del av andre lands selvforsyning.

Konsekvenser av uverdige forhold er undervurdert

Et forbigått spørsmål i diskusjonen er rekrutteringen til grasnæringene. Kan vi forvente at vi har fagfolk som står parat for å drifte den andelen av dagens grasbaserte produksjon som vi måtte bestemme oss for å opprettholde? Hvordan påvirkes rekrutteringen av flommen av advarsler mot å kjøpe deres produkter, og beskyldningen om å være miljøversting? I tillegg kommer andre forslag om økonomiske reaksjoner mot drøvtyggerbonden på løpende bånd, som klimaskatt og redusert produksjonstilskudd. Hvem er villig til å jobbe under slike uverdige forhold? Dette må både jordbrukets organisasjoner og regjeringen ta på alvor. Det handler om egen og andre lands matsikkerhet!!

Les også Sauen og kua gjør mer enn å rape metangass

Kilder

Kraftsamling mot svolt – ein politikk for auka sjølvforsyning. Noregs strategi for matsikkerheit i utviklingspolitikken.

Meld. St. 13 (2020-2021). Klimaplan for 2021-2030

Intensjonsavtale mellom jordbruket og regjeringen om reduserte klimagassutslipp og økt opptak av karbon fra jordbruket for perioden 2021-2030 (2019)

Hurdalsplattformen (2021-25). For en regjering utgått fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet

Meir norske proteinvekstar til fôr og mat, AgriAnalyse

Skal norsk husdyrproduksjon erstattes av importerte varer? AgriAnalyse

Økt matproduksjon på norske arealer. AgriAnalyse

Formidling av utmarksbeitets verdi og brukerinnsikt i et bærekraftig perspektiv. NIBIO