Naturskog, gammelskog, kontinuitetsskog, eventyrskog, urskog. Kjært barn har mange navn.

Når man skal definere naturskog, er det lettest å ta utgangspunkt i det motsatte: En skog hvor jorden er bearbeidet og gjødslet, plantede, jevngamle og like høye trær står tett på geledd, og svært få andre arter enn de plantede trærne trives, er ikke en naturskog. Det er en plantasje. En åker av trær. Her er både opprinnelsen, strukturene og artsmangfoldet (eller -enfoldet) bestemt av mennesker, og altså ikke naturgitt.

Med mindre man hevder at alt som fins, inkludert alt menneskeskapt, er naturlig.

Motsatt kan man mene at ingenting er naturlig, i betydningen uberørt av mennesker. I dagens globaliserte verden går det an å hevde det. Selv store forstyrrelser i naturen, som brann, vindfellinger, insektangrep og annen trollskap som herjer i skogene, er vi mennesker i økende grad involvert i.

Vi skaper bugnende matfat for organismer som lever av visse typer trær, gjør skogene sårbare for vindfellinger med flatehogst, og kontrollerer branner så godt vi kan. Og gjennom arealbruk og klimagassutslipp påvirker vi vind og vær over hele kloden. I menneskets tidsalder er ingenting lenger fullstendig uberørt.

Men begge disse ekstreme tolkningene av "naturlig" - alt eller ingenting - tømmer begrepet for innhold og mening. La oss heller lete videre etter naturskogen et sted mellom det sterkt berørte og det fullstendig uberørte.

Her blir det vanskeligere. Hvis vi ser bort fra det fullstendig uberørte, hva legger vi så i kategorien "naturlig"? Kan vi finne variasjon i hvordan skoger blir til (opprinnelse), hvordan de ser ut (struktur) og hvem som bor der (artsmangfold) som gjør at vi kan avgrense noe vi kan kalle naturskog, eller i det minste si noe om grader av naturlighet?

Naturskog: opprinnelse, struktur og artsmangfold

Opprinnelsen først. I det meste av jordens historie har skoger og annen natur blitt til uten menneskets hjelp, ved naturlige regenereringsprosesser. Trærne spredde sine frø, som vokste opp til nye trær, døde og ble brutt ned i et samspill med alle de andre artene i skogen. Dette har endret seg dramatisk etter at vi utviklet jordbruk og skogbruk fram mot dagens intensive og industrialiserte systemer. I dag har store arealer miljøforhold og artssammensetning som er sterkt påvirket av menneskelig aktivitet.

En plantet skog er altså ikke en naturskog i utgangspunktet – men kan den bli det etter hvert? Skoger som domineres av naturlige prosesser vil ofte ha trær i ulike høyder og aldre, og en god del stående og liggende døde stammer og grener av ulike dimensjoner og nedbrytingsgrad.

Slike strukturer vil over tid også utvikle seg i en plantet skog, om den får stå i fred. Trær vil falle og brytes ned, og det vil oppstå åpninger og muligheter for nyrekruttering. En gammel plantet skog vil etter hvert likne en skog som har etablert seg helt uten menneskelig hjelp. Hvis man kun bruker skogstruktur til å definere naturskog, vil en plantet skog kunne bli en naturskog etter en viss tid.

Men er skogstruktur nok? Hva med artene? Skogen er hjem for mange arter av planter, dyr, sopp, lav og mikroorganismer, men ikke alle klarer seg så bra når skogen drives intensivt. Mange arter er knyttet til spesielle strukturer, som gamle trær av naturlig forekommende treslag og død ved i ulike former.

Mangfoldet av strukturer i skog som ikke høstes gir rom for et stort mangfold av arter knyttet til ulike livsmiljøer, for eksempel nedbrytere som lever av død ved i ulike dimensjoner og grad av nedbryting. Dette legger grunnlag for et rikere mangfold av dyr oppover i næringskjedene, særlig hvis slike livsmiljøer forekommer over større arealer. Dersom livsmiljøene forsvinner, forsvinner også artene. Og dersom de ikke har et sted å leve til livsmiljøene de trenger kommer tilbake, vil heller ikke artene komme tilbake. Hvis man legger vekt på artsmangfoldet i avgrensningen av naturskog, har vi ikke en naturskog før skogens mange arter er på plass. For at en plantet skog skal få det rette artsinventaret, bør ikke fremmede treslag plantes, de rette strukturene i skogen må få tid til å utvikles, og artene må komme til fra det omkringliggende landskapet.

Naturskogens mange navn: ulike sider av nesten samme sak?

Som nevnt innledningsvis, har naturskogen mange navn. Disse peker på ulike sider av skogens struktur, artsmangfold og opprinnelse.

«Gammelskog» er skog av en viss alder. Dette begrepet brukes i noen sammenhenger bare for å beskrive alder på trærne (hogstmoden eller eldre). Når det brukes i sammenheng med naturskog, er det snakk om skog som kan ha vært preget av mennesker, for eksempel planting eller hogst, men hvor det har gått så lang tid siden større inngrep at de ikke lenger synes nevneverdig. Med andre ord likner skogstrukturen på det vi ville finne i skog uberørt av mennesker: trær av ulik alder og høyde, fravær av hogststubber, mye død ved av ulike slag, osv. Etter hvert kan gammel skog også få spor av brann og andre naturlige forstyrrelser.

Begrepet «kontinuitetsskog» betegner skog hvor disse kvalitetene har vært tilstede lenge nok til at artsmangfoldet opprettholdes over tid. Slike skoger kan være mosegrodd og skjeggete, rotete og trollaktige. Fascinerende, tiltrekkende og skremmende på samme tid. «Eventyrskoger».

Om disse kvalitetene har vart fra tidenes morgen, kan vi kanskje snakke om «urskog». Men hva er tidenes morgen? Her hos oss i nord, har isen høvlet landet bart gjentatte ganger de siste par millioner år. I et geologisk perspektiv er det vi ser nå bare et øyeblikksbilde av en natur i konstant endring. Begrepet urskog må kalibreres med menneskets kulturhistorie for at det skal gi mening i en diskusjon av skogforvaltning. De fleste som bruker det, tenker nok ikke mer enn noen hundre eller tusen år tilbake.

De ulike naturskogsbegrepene er kategoriske (naturskog eller ikke), mens det som brukes til å avgrense kategoriene gjerne er egenskaper som varierer gradvis fra noe som er tydelig menneskepreget, til noe som er mer naturnært. For eksempel variasjon fra helt jevnstore til en blanding av små og store trær, fra lite til mye død ved, fra få til mange arter, og fra få til mange individer av hver art.

Dette reiser noen viktige spørsmål: Hvor skal vi trekke grensen for hva som oppfattes som naturskog? Kan vi i det hele tatt trekke en grense, eller er det bedre å betrakte variasjonen som gradvis, og i stedet snakke om grader av naturnærhet? Og hvordan varierer de ulike skogsegenskapene og artene sammen? Kan vi redusere dette til noen få variabler som hjelper oss å avgrense naturskogen eller beskrive naturnærhet?

Innenfor systemet som danner grunnlaget for nasjonal kartlegging av naturvariasjon, Natur i Norge (NiN, se tekstboks), jobber vi nå med å finne svar på slike spørsmål. Hensikten er å kunne gi en så presis, målbar og verdinøytral beskrivelse av naturskog som mulig. Det er viktig for å legge et grunnlag for en forvaltning av skognatur hvor ulike aktører i samfunnet vektlegger ulike verdier.

Skogplanting og naturskogens kvaliteter og verdier

Ordet «verdi» får mange til å tenke kroner og øre. Skogen har verdier som kan beregnes i kroner og øre.

Det mest opplagte er tømmer, som har en markedsverdi. Selv opplevelsesverdi og verdien av karbonlagring kan beregnes i kroner og øre, med litt mer finurlige metoder. Men for mange av skogens kvaliteter kan presisjonen og nytten av slike øvelser diskuteres, så la oss legge pengene litt til side og i stedet fokusere på kvalitetene i seg selv – som ofte også er mye av grunnlaget for beregning av økonomisk verdi.

Hvilke kvaliteter har naturskog, i kontrast til annen skog? Vi har vært inne på det allerede. Naturskogen har flere egenskaper som skiller seg fra drevet skog. Plantet skog er som regel plantet med maksimalt uttak av tømmer for øye. Slike skoger gir dermed få eller ingen store, gamle og døde trær, som er viktige levested for mange arter. Naturskoger, med sine varierte strukturer og arter, er viktige kilder til opplevelse og kunnskap, men bidrar også i viktige økosystemprosesser som karbonlagring. Mens mennesker tar ut treverk til materialer og forbrenning, legger naturen, ved hjelp av nedbryterne, en god del av karbonet i bakken. I nordlige skoger spiller sopp en sentral rolle ved å omdanne karbon fra treverk til lite nedbrytbare karbonforbindelser som lagres i jorda. Noe sånt som 80 prosent av karbonet i skogene her i nord ligger i bakken.

Skogplanting gir oss i første omgang bare mer av én av verdiene i skogen: tømmer. Dette er en viktig fornybar ressurs, som gir grunnlag for arbeidsplasser og økonomisk verdiskaping.

Om skogplanting gir et positivt bidrag til klimaregnskapet kommer blant annet an på hvilke arealer det plantes på, med hvilke treslag, om og hvordan skogen høstes, og hva treverket brukes til (se f.eks. Hva betyr skogplanting i Norge? og Jordsmonnets hemmelighet).

Skogplanting bidrar ikke umiddelbart positivt til naturmangfold og opplevelsesverdier (se f.eks. Hva slags landskapstyper liker vi best? og Noe å tenke over når man skal plante trær). Men kanskje kan noe plantet skog utvikle naturskogskvaliteter etter hvert, og kanskje kan intensivt drevet skog på noen arealer bidra til at vi kan la større arealer av naturskog stå andre steder.

Beslutninger om skogplanting innebærer at vi som samfunn må gjøre noen viktige avveininger. En del av dette handler om verdiene i naturskogen. Et første skritt på veien mot gode avveininger, er å finne en nøytral og omforent beskrivelse av naturskogens egenskaper.