Stat&Individ

RETT TIL Å BLI HØRT: Barn vet best hva de selv føler og hva de opplever, skriver professor Marit Skivenes.
RETT TIL Å BLI HØRT: Barn vet best hva de selv føler og hva de opplever, skriver professor Marit Skivenes.

Det bør gå en alarm i barnevernet

Vi må lytte til barn synspunkter på samvær og sette barns behov i sentrum når beslutninger tas.

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har flere ganger kritisert den norske staten for brudd på menneskerettighetene i barnevernssaker. Domstolen har blant annet ment at omfanget av samvær etter omsorgsovertakelser er for lavt, noe som gjør det vanskelig å få til en gjenforening mellom barn og biologiske foreldre.

Samvær i barnevernet kan være krevende å finne ut av. Omsorgsovertakelser er i utgangspunktet midlertidige, og det er et uttalt formål at samvær skal tilrettelegge for gjenforening – selv om det noen ganger verken er mulig eller ønskelig. Det er også slik at samvær skal være til barnet beste.

I Norge har kritikken fra menneskerettighetsdomstolen resultert i en offentlige debatt om samvær i barnevernet, nye forskningsprosjekter og løfter fra myndighetene om å finne ut hva som skjer og om å forbedre praksis.

Det ryktes at praksis allerede er i endring, og at biologiske foreldre får tilkjent mer samvær etter omsorgsovertakelse enn tidligere.

Marit Skivenes

Det ryktes at praksis allerede er i endring, og at biologiske foreldre får tilkjent mer samvær etter omsorgsovertakelse enn tidligere. Dette kan være en god utvikling, men sant å si vet vi faktisk ikke om dette vil ha flest positive eller negative følger. Det er urovekkende, fordi det handler om livet til barn og unge som er satt i vanskelige og sårbare situasjoner.

Samværspraksis i Norge

Et problemet er at vi mangler informasjon om samværspraksis i Norge. Vi vet svært lite om hvor mye kontakt barn som er under barnevernets omsorg har med sine biologiske foreldre, og om hva som er årsakene til valg av samværshyppighet. Vi vet også lite om hvilke kortvarige og langsiktige konsekvenser samvær har for barna, for biologiske foreldre, fosterforeldre og andre familiemedlemmer.

Kort sagt mangler det nødvendige kunnskapsgrunnlaget. Politikere har myndighet til å sette terskelen og standardene for det norske barnevernets praksis. Men de har også ansvaret for å sørge for at lovverket og politiske tiltak er basert på fakta og kunnskapsbasert forskning. Å få et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag om samvær på plass bør være en prioritert oppgave.

Mangel på informasjon fra barn

Et annet problemet er mangelen på informasjon fra barn. Det er et ubestridt prinsipp at kontakt skal avgjøres baseret på hva som er til barnets beste, og at samværsordninger må baseres på det spesifikke barns behov og interesser. Men hvordan vet vi egentlig hva som er til et bestemt barns beste?

Den juridiske forpliktelsen er krystallklar: Barn har rett til å bli involvert i avgjørelser som har betydning for dem.

Marit Skivenes

Det enkle og greie svaret er at i de fleste tilfeller må barnet høres og snakkes med. Barnet er den som vet best hva det selv føler og hva det opplever. Den juridiske forpliktelsen er krystallklar: Barn har rett til å bli involvert i avgjørelser som har betydning for dem.

Det er opplagt at spørsmål om kontakt med biologiske foreldre og annen familie er betydningsfulle for barnet det gjelder. Dessverre viser forskningen at barn på ingen måte ikke tilstrekkelig involvert i barnevernssaker.

Barns synspunkter

Når det gjelder barns behov og synspunkter om samvær foreligger det svært lite kunnskap om barns synspunkter og opplevelser, både internasjonalt og i Norge. I norsk sammenheng vet jeg om to rapporter.

En fra 2011 - Samværsproffene - der en gruppe barn i alderen 13-18 år som bodde i fosterhjem, sammen med fosterforeldre og fødselsforeldre, presenterte sitt syn på hva de trenger og hvilke temaer som er viktige for dem. En klar melding fra denne barnegruppen er at barn må informeres og lyttes til. Rapporten inneholder en rekke råd og forslag til hvordan samvær kan forbedres.

Den andre rapporten - Det handler om oss – ble nylig publisert i januar 2021. Her er 100 barn under barnevernets omsorgi alderen 7-18 år spurt om kontakt med biologiske foreldre og familie. Rapporten gir ikke svar på hva som bør være omfanget av samvær med foreldre eller andre i familien for barn som bor i en fosterfamilie eller på en barnevernsinstitusjon.

Rapporten viser imidlertid at et klart flertall av disse barna ikke var involvert i avgjørelser om samværsordninger. På en rekke viktige spørsmål, for eksempel hvor mye samvær det skal være, hvor lang hvert samvær skal vare, om samværet skal «overvåkes» og hva som skal gjøres under samvær, sa to av tre barn at de ikke var involvert i avgjørelsen.

Dette er overveldende å lese og deprimerende funn. Jeg mener det bør gå en alarm blant beslutningstakere på alle nivåer i barnevernet.

Marit Skivenes

Dette er overveldende å lese og deprimerende funn. Jeg mener det bør gå en alarm blant beslutningstakere på alle nivåer i barnevernet.

Fokuser på barns interesser

I den pågående debatten om endringer i hvordan samvær praktiseres i det norske barnevernet, håper jeg at barnas behov og interesser blir satt i sentrum for de hensyn og beslutninger som tas.

Tross alt er det deres liv det er snakk om. Jeg vil derfor sitere et utdrag fra rapporten «Det handler om oss», som oppsummerer de 100 barnas syn på hva målet med kontakt skal være:

«Mange av oss svarte at målet burde være å ikke miste helt kontakten med foreldrene våre etter at vi ble flyttet. En del av oss svarte at målet med samvær burde være å besøke de biologiske foreldrene våre eller møte familien vår iblant. En del av oss sa at målet burde være å bli litt kjent med foreldre og få vite noe om dem. Noen svarte at målet burde være å se hvor du kommer fra og vite hvem familien din er. Noen få av oss svarte at målet burde være å snakke litt om hva du har gjort og høre hvordan det går med hverandre. Mange av oss svarte at det var viktig at vi selv hadde lyst til å ha samvær for at det skulle være noe poeng i å ha det. Ingen av oss sa at målet med samvær burde være tilbakeføring.» (s. 12)

Om forfatteren

Marit Skivenes er professor i statsvitenskap og leder av DIPA-senteret ved Universitetet i Bergen. Skivenes er prosjektleder for flere internasjonale studier om barnevern og barns rettigheter.

Se tidligere blogginnlegg fra Marit Skivenes om tematikken:

Powered by Labrador CMS