Tallene fra en ny undersøkelse om selvrapportert aktivitetsnivå og opplevd helse blant voksne med fysiske funksjonsnedsettelser under den første bølgen av koronapandemien med påfølgende restriksjoner i Norge, er tydelige:

• 66 prosent ble mindre aktive sammenlignet med livet før
• 77 prosent manglet muligheter for å være aktive
• 49 prosent var bekymret for å gå ut for å være aktive
• 45 prosent rapporterte dårlig helse med økte smerter og fungerte dårligere fysisk

Dette er bekymringsfullt, særlig når vi vet at mennesker med funksjonsnedsettelser allerede før pandemien var mindre fysisk aktive enn befolkningen ellers: Færre var med i idrett, i trening og i andre fritidsaktiviteter.

Dersom restriksjonene under pandemien har forsterket allerede eksisterende skjevheter i aktivitetsnivå i forhold til befolkningen ellers, er det svært uheldig.

Holdt hjemme av restriksjoner

Lavere aktivitetsnivå. Dårligere opplevd helse. Når vi som forskere satte disse funnene opp mot tidligere forskning og nyere forskning som har framkommet under pandemien, ser vi at dette trolig har ført til at voksne med funksjonsnedsettelser ble spesielt hardt rammet nettopp av restriksjonene:

• Mange er avhengige av å gjennomføre treningen sin på fysikalske institutt, treningssenter eller i basseng, sammen med fysioterapeuter eller idrettspedagoger. Da slike anlegg ble stengt, var det vanskelig å fortsette treningen hjemme i stua – eller å følge treningstilbud på nett. Disse er sjelden tilpasset mennesker med funksjonsnedsettelser.
• To av tre – 65 prosent – av gruppen i undersøkelsen trengte ulike hjelpemidler for å bevege seg ute. I deler av den strengeste nedstegningen var det vinter og snø, og det begrenset mulighetene for uteaktiviteter.
• Videre vet vi at denne gruppen mennesker i snitt lever med en forhøyet risiko for underliggende sykdommer som igjen kan gi mer alvorlige symptomer ved eventuell korona-smitte. 49 prosent var bekymret for å bevege seg ut under pandemien; mye av nedgangen i aktiviteter kan trolig relateres til dette.

Noen ble mer aktive

Som i befolkningen ellers pekte funnene i studien også på noen positive sider ved livet under pandemien og restriksjonene:

• 33 prosent av deltakerne sa at de fikk mer tid til å være aktive.
• Omtrent like mange (35 prosent) sa også at nedstengningen fikk dem til å finne nye måter å være aktive på som de tidligere ikke hadde prøvd.

Med andre ord: Noen av endringene pandemien har medført, som hjemmekontor og mindre bruk av tid til transport, har åpnet for at «mertiden» kan brukes til mer aktivitet. Men:

Da er det viktig at det faktisk finnes tilrettelagte tilbud i nærområdet. Og så er det en sannhet, i alle fall for en tredel av gruppen, at når en aktivitetsdør stenges, åpnes en annen.

Restriksjonene svekket motivasjonen

I studien undersøkte vi også hvordan pandemien påvirket kilder til motivasjon, altså faktorer som motiverer til å drive med ulike aktiviteter. Det viste seg at de som opplevde at aktivitetsmulighetene ble begrenset, både følte at deres egen valgfrihet (autonomi) ble mindre, og de fikk en redusert opplevelse av å mestre aktivitetene som var tilgjengelige.

Dette kan vi alle kjenne oss igjen i: Hvis vi ikke føler at vi får til en aktivitet og at vi ikke selv kan velge hvilken aktivitet vi vil drive med, blir vi også mindre motiverte til å oppsøke og drive med den aktiviteten.

Videre viste resultatene også at både den reduserte følelsen av mestring og det reduserte aktivitetsnivået hang sammen med dårligere mental helse, slik deltakerne selv opplevde det. Dette er heller ikke nytt; tidligere forskning har vist til disse sammenhengene utallige ganger.

Pandemiens skapte forskjeller?

Det som er spesielt interessant og viktig å stille spørsmål ved, er:

• Har mennesker med fysiske funksjonsnedsettelser blitt hardere rammet enn befolkningen generelt når det gjelder mulighetene for å være aktive under pandemien? Og:
• Har denne skjevheten i aktivitets-frihet (mulighet for å være i aktivitet) fått negative følger for motivasjon og mental helse?

Vi tenker dette er betimelige spørsmål, siden tallenes tale om redusert aktivitet under restriksjonene er så tydelige. Selvfølgelig er det lett å være etterpåklok. Men, vi mener det er viktig å lære av de erfaringene som livet under pandemien har gitt oss.

Vi har alle gjort oss mange erfaringer med hvilke konsekvenser det å leve under restriksjoner har ført til i form av redusert valgfrihet og mulighet for å bevege seg. Det kan tenkes at disse erfaringene – for oss alle – kan brukes som en brekkstang i samfunnet generelt for å skjønne hvordan mennesker med bevegelsesutfordringer kan ha det til vanlig, i form av bevegelsesfrihet og valgfrihet, både i samfunnet og i forhold til aktivitetstilbud.

Det å oppleve at samfunnet begrenser mulighetene [for utfoldelse], kan føre til negative konsekvenser for både motivasjon, aktivitetsnivå og mental helse. Forhåpentligvis kan denne kollektive opplevelsen vi alle har hatt under pandemien gi en større forståelse for, og økt satsning på, tilrettelegging [av tiltak og aktiviteter] for mennesker med bevegelsesutfordringer framover?

Våre anbefalinger for tiden fremover er i alle fall tydelige når det gjelder behov for tilrettelagte aktivitetstilbud:

Prioriter de som trenger det mest

Når samfunnet – med alt fra breddeidrett, treningsanlegg, bad og fysioterapisenter – nå åpnes igjen, må én gruppe prioriteres: Mennesker med behov for tilrettelagte aktivitetstilbud.

Akkurat som mange ungdommer har mennesker med nedsatt funksjonsevne blitt rammet ekstra hardt, og de har et særskilt behov for å komme i gang igjen. Det handler både om tilpassede aktiviteter i ulike anlegg som har vært stengt, men også om de støttefunksjonene og ressurspersonene som må være med og legge til rette for aktivitetene. De som trenger det mest, må først få komme tilbake til en mer normalisert og aktiv hverdag.

Det skal også bli spennende å se hvordan nye, tilrettelagte digitale treningstilbud kan utvikles framover med de teknologiske erfaringene vi har gjort oss i denne perioden. Slike nye tilbud må ivareta den enkeltes behov for både å mestre aktiviteten og for å kunne velge type aktiviteter. Det er ikke bare aktivitetsnivået som spiller en rolle, men særlig viktig hvordan aktiviteten oppleves.

Referanser

Innholdet i denne bloggen er basert på en nylig publisert artikkel hvor du kan lese mer om studies funn, metoder og mer inngående diskusjoner.

Bentzen, M., Brurok, B., Roeleveld, K., Hoff, M., Jahnsen, R., Wouda, M. F., & Baumgart, J. K. (2021). Changes in physical activity and basic psychological needs related to mental health among people with physical disability during the Covid-19 pandemic in Norway. Disability and Health Journal, 101126.

DOI: https://doi.org/10.1016/j.dhjo.2021.101126