Det ble funnet flere typer blodsugere i prøvene fra Follobaneprosjektet, og selv om de ikke var like store som på denne illustrasjonen fra 1340 må de ha vært plagsomme nok å bo sammen med.

Sjeldent funn av utrivelig blodsuger fra middelalder-Oslo

I en prøvepose med tilsynelatende kjedelig jord, sand og organisk materiale er det mulig å grave frem skjulte historier om hvordan det har vært å leve i Oslo i middelalderen. Veggdyr, lopper, lus og fleskebiller var selskap for middelalderes osloborgere – og spesielt godt hadde de det på vertshus og hos rikfolk.

Sara Langvik Berge
Sara Langvik Berge Arkeolog, Norsk institutt for kulturminneforskning
Publisert

Konvensjonelle gravemetoder kan gi arkeologer et hav av informasjon om fortiden. Slik som vi gjennom arkeobotaniske analyser får visshet om dyrkning, kosthold og hva slags spesialiserte aktiviteter som har foregått innenfor avgrensede kontekster, kan en insekts- og parasittegganalyse virkelig bidra til å lage liv i gamlebyen!

Ingen ledig seng i herberget

Med innbilt kløe på stadig nye steder av kroppen har vi gått gjennom analyseresultatet fra insekts- og parasitteggprøvene fra utgravningene på Follobaneprosjektet.

Ikke bare tegner de et ubehagelig bilde av blodsugende, bitende og snyltende kryp både innvortes og utvortes, men de er også med på å beskrive det sosiale miljøet og husene hvor disse uvelkomne selskapsdyrene har sameksistert med sine verter i middelalderen. Snylterne kaster lys over husenes inneklima, avslører hva slags mat de oppbevarte i spiskammeret, og kartlegger hvilke funksjoner boligene har hatt. Og ikke minst danner de et ubehagelig bilde av den nødvendige turen ut på dritastokken.

Et kraftig tregulv av 15 cm tykke planker, brent så hardt at til og med undersiden var forkullet, ble gravd frem på tampen av undersøkelsen i 2018. Flere av halvkløyvingene fikk en dendrokronologisk datering (årringdatering) til omkring år 1245.

Uten funn av disse mer eller mindre selskapelige insektene hadde vi ikke fått vite at de forkullede plankerestene egentlig har tilhørt en høystatusbygning. Vi hadde heller ikke fått vite at de som bodde der har hatt godt med mat eller at bygningen kan ha fungert som overnattingssted for reisende.

Prøver fra laget under gulvet inneholdt en sammensetning av insekter som helt tydelig har hatt tilhold innendørs. Samlingen av småkryp i prøvene fastslår at gulvet har tilhørt en bygning med lang levetid og av en viss standard – en typisk høystatusbygning.

Huset, som er av ukjent størrelse, lå rett sør for Bispeallmenningen, i nærheten av både Bispegården, St. Hallvardskatedralen og Olavsklosteret. Den er den østligste bygningen i en nylig oppdaget middelalderbygård, som gikk opp i flammer mot slutten av århundret.

Uten funn av disse mer eller mindre selskapelige insektene hadde vi ikke fått vite at de forkullede plankerestene egentlig har tilhørt en høystatusbygning. Vi hadde heller ikke fått vite at de som bodde der har hatt godt med mat eller at bygningen kan ha fungert som overnattingssted for reisende.

Insektsprøver fra laget under dette tregulvet avslørte at huset det tilhørte har vært rent, tørt og varmt – og muligens et overnattingssted for reisende og deres blindpassasjerer.

Det mest oppsiktsvekkende i prøvene fra denne bygningen var funn av veggdyr, på engelsk kjent som «bed bugs». De blodsugende parasittene stikker som regel om natten og smyger seg raskt tilbake til skjulestedet etter et deilig måltid på sengekanten. Bittene kan forårsake intens kløe, og med litt uflaks kan de bli infisert. Kløen avtar etter tre til seks uker, med mindre du har vært utsatt for flere angrep. De små blodsugerne oppholder seg gjerne i eller nær senga, der de har jevn tilgang på mat.

Veggdyr var ikke vanlig i det kalde og våte klimaet her i nordvest-Europa, men man kan se på denne illustrasjonen fra Tyskland på 1500-tallet at de heller ikke lenger sør satte pris på selskapet.

Veggdyr er veldig sjeldne å finne i arkeologisk sammenheng, og de ble ikke vanlige i Norge før på 1600-tallet.

Veggdyr er veldig sjeldne å finne i arkeologisk sammenheng, og de ble ikke vanlige i Norge før på 1600-tallet. I middelalderen, som nå, migrerte veggdyr via bagasjen, men i det kalde klimaet i nordvest-Europa, før introduksjon av sentralvarme, må bygningen ha vært godt isolert og oppvarmet for at kolonier av veggdyr kunne bli etablert og opprettholdt over tid.

Lusekammen har vært et helt nødvendig redskap for å bli kvitt luseskammen, og overalt hvor vi graver finner vi biter av kammer med tettsående tenner. Både dobbeltkammen (øverst) og enkeltkammen (nederst) ble funnet på Follobaneprosjektet, og er fra 1200-tallet.

En bygning som jevnlig ble brukt til innlosjering av gjester på reise fra varmere strøk, ville vært et ideelt sted for etableringen av en slik populasjon. Funn av veggdyr som har falt mellom sprekkene i tregulvet, tyder på at bygningen har vært av god standard, varm - og ironisk nok - ren. De langveisfarende blindpassasjerene kan tyde på at bygningen har hatt en vertshusfunksjon, eller at den som bodde i huset var glad i å reise. Avla du dette stedet et overnattingsbesøk på midten av 1200-tallet, kan det hende du kun tilsynelatende ble presentert med en ledig seng.

Selskapsdyr?

Det var ikke bare veggdyrene som holdt folk med selskap i denne bygningen. I prøvene ble det funnet både lopper og hodelus, to andre blodsugende insekter som delte måltid med veggdyrene.

Selv om den mest effektive måten å bli kvitt hodelus på er å barbere av alt håret, ser vi at den foretrukne metoden har vært å bruke lusekam. Både enkelt- og dobbeltkammer har tettsittende tenner som ville ha trukket med seg det meste av utøyet ved nitidig kjemming, og kammene finner vi brukket omtrent overalt hvor vi graver. Lugget har det sikkert gjort, og man har kanskje ikke blitt kvitt dem alle, men det ble sikkert litt bedre om enn bare for en stakket stund.

Det var ikke bare veggdyrene som holdt folk med selskap i denne bygningen. I prøvene ble det funnet både lopper og hodelus, to andre blodsugende insekter som delte måltid med veggdyrene.

I Hortus Sanitatis (det første naturhistoriske encyclopedia) av Jacob Meydenbach, publisert første gang i Tyskland i 1491, ble det anbefalt å kjemme håret i én til halvannen time daglig i 14 dager for å bli kvitt lusa.

Det lyser luseskam lang vei fra ansiktet på denne herren, som fikk æren av å illustrere temaet «avlusing» i Jacob Meydenbach Hortus Sanitatis fra 1536.

Men om du mot formodning skulle ha blitt kvitt lusa, og fortsatt kunne kjenne det kravle og krype andre steder på kroppen, hadde du kanskje også fått selskap av lopper. En menneskeloppe kan hoppe inntil 30 cm og har blant annet fått skyld i spredning av Svartedauden på midten av 1300-tallet. De ble utryddet i Norge ca. 1950, men 700 år tidligere trivdes den godt blant befolkningen i Gamlebyen, der de nå dukker opp i prøver fra flere bygninger.

Bitt fra loppe gir sur svie i ukesvis, uten først å ha gitt noe søt kløe, og ses i sammenheng med en noe tvilsom kroppshygiene. Både loppene og lusene var selskapsdyr som det var vanskelig å bli kvitt med på permanent basis, og som folk i middelalderens Oslo nok bare måtte lære seg å leve med.

En ekstra gjest ved bordet

Funn av fleskebille antyder det her har stått mer enn vassgraut på bordet. Fleskebiller trives best der den kan fråtse i spekemat, tørrfisk og modne oster – og var tydeligvis også med på festen i Gamlebyen.

Funn av fleskebille antyder det her har stått mer enn vassgraut på bordet. Fleskebiller trives best der den kan fråtse i spekemat, tørrfisk og modne oster – og var tydeligvis også med på festen i Gamlebyen. En og en gjør de ingen stor skade, men blir de mange nok kan de spise opp et helt lager med mat.

Fleskebillen delte hybel i spiskammeret med foret flatbarksbille, som livnærer seg på kornprodukter og lagret korn. De fleste vanlige mennesker måtte holde seg til kornsorter som bygg og havre, og kanskje rug, mens det i makrofossilprøvene fra denne husstanden kunne oppdrives forkullet hvete, et kornslag som på 1200-tallet slettes ikke var hverdagsmat. Hvete var eksklusivt, og det meste av hveten som ble brukt her til lands ble importert fra England og Danmark. En betydelig del av dette gikk til kirken, som bakte nattverdsbrød av det. Og mens de fleste innbyggerne i Oslo levde et helt liv uten hvete, kunne altså denne billen meske seg med både hvetebakst og grovere kornprodukter.

Ved siden av de nevnte godbitene ble det sikkert også servert honning; funn av to honningbier viser at det i alle fall har vært bikuber i nærheten. Prøvene avslører også konsum av både bringebær og hasselnøtter, og viser at middelalderens matbord kanskje har bugnet mer for noen enn for andre.

Guds vrede, eller bare innvollsorm?

Når både folk (og andre snyltere) hadde fått sitt ved matbordet, var det ikke fritt for at man kunne få vondt i magen. Noen ganger kunne det skyldes at man hadde begått den femte dødssynd, fråtsing. Dersom en kristen begikk en slik kardinalsynd, forsvant – i følge den katolske kirke – alt håp om en fremtidig frelse.

Men magebesværet kunne like ofte som fråtsing skyldes innvollsorm, og prøver fra latriner viser at det var vanlig med både rundorm og piskorm. Kanskje var det sånn at når den reisende skjelvende balanserte på dritastokken og fryktet Guds vrede for den begåtte dødssynd, ble han både lettet og lykkelig når han fant ut at han i stedet bare hadde tarmen full av parasitter.

Det kunne noen ganger være en prøvelse å være vertskap. Analyser fra latriner funnet på Follobaneprosjektet viser at innvollsorm var noe flesteparten av middelalderens osloborgere fikk føle på kroppen.

Analysene bloggen er basert på er gjennomført av Quest University of Reading ved Enid Allison.

Referanser

kulturminnebloggen blogg
Powered by Labrador CMS