1980 og 1990 var, både i Europa og USA, en særs fredelig periode preget av økonomisk framgang, så fredelig og framgangsrik at enkelte mente at verden var i ferd med å gå for fullt inn i demokratiets tidsalder. Ifølge den amerikanske samfunnfilosofen Francis Fukuyama beveget vi oss mot det han kalte historiens slutt.

Ifølge Fukuyama hadde de fleste skjønt at den fred og velstand som sosial-liberalismen fører med seg, sannsynligvis ville føre til at alle land ville ende opp som velfungerende demokratier.

Statistikken var på hans side: Stadig flere land utviklet seg dithen, og det betydde bedre økonomi, færre kriger, større individuell frihet omkring livsstil og større ytringsfrihet. Utviklingen henimot velfungerende demokratier så han som et tegn på at historien var i ferd med å nå sin fullendelse.

Ikke alle tenkere var enige. Harvard-professoren Samuel Huntington var mer skeptisk. Ifølge ham ville ideologienes død på 1970-tallet føre til at kulturer med felles kulturelle og religiøse tradisjoner fant fram til hverandre igjen.

Når man nå vurderer Russlands invasjon av Ukraina, ser man at denne teorien ikke stemmer. Den felles kulturen er her nettopp det som fra Russlands side legitimerer invasjonen samtidig som Russlands hevd på Ukraina skaper skarp polarisering.

Fordelene med demokratier

Man kan si at både Fukuyama og Huntington tok feil. Både forestillingen om universelt demokrati og udemokratisk prioritering av egen kultur, stemmer bare delvis i forhold til utviklingen i verden. Det som man imidlertid kan håpe på er en utvikling mot mer genuine utgaver av demokrati - som også betyr demokratiske framskritt innenfor land som man allerede regner som demokratiske.

Demokratiets popularitet kommer i stor grad av at det er en av de viktigste faktorene for fred og økonomisk vekst. Markedsøkonomi er en nødvendig betingelse for demokrati, selv om demokratiet mangler evnen til å fremme investeringer.

Vanligvis er det god økonomi som skaper demokrati heller enn demokrati som skaper god økonomi. Akkurat det aspektet burde mane til toleranse overfor land og kulturer med et demokratisk underskudd.

Demokratiets hyklerske sider

Den mest populære varianten av demokrati er den liberale hvor det legges vekt på individuell frihet og ytringsfrihet. Men det liberale demokratiet kan ikke, uansett hvor idealistisk og frihetsrungende det er, skjule sine hyklerske sider. Liberalere snakker om demokrati på en måte som får det til å høres ut som om man er identisk med idealene.

Hvis ideal og virkelighet spriker, blir det ikke sjelden i et liberalt demokrati en ideologisk jakt på skyldige, på de som tolkes som udemokratiske. Det er i mange tilfeller kort vei fra demokratisk idealisme til dagens cancel-culture.

Demokrati og timing

Hvis man for eksempel leser ledere i liberale norske aviser, finner man ofte beklagelser over de ulike lands mangel på demokrati. Forståelsen munner lett ut i et: «Hvorfor er de ikke som oss».

Det tunge arbeidet med å forstå ulike kulturer med deres lokale varianter, er fraværende. Bruken av ordet demokrati blir et slags mantra for å slippe å forstå særegenhetene i de ulike kulturene.

Når en lettbeint bruk av demokrati-begrepet fungerer som dagliglivets vernefarge, blir det et regelrett hinder mot demokratiet. Det avslører den liberale kulturens selvtilfredshet og, egentlig, mangel på tro på det samfunnet man lever i.

Demokrati og arroganse

Det er en tendens til at den typiske liberaler ser på seg selv som en del av en elite og vil nødvendigvis ha lett for å se ned på fattige som lever mer tradisjonelle liv. En liberal demokrat vil ofte være oppdratt etter normene om at alle har samme verdi, men vil allikevel ha store problemer med å ikke virke overlegen og forså at de som er fattigere, mer tradisjonell og mindre optimistisk på menneskets vegne, er like betydningsfulle som en selv.

Denne hyklerske liberalistiske holdningen til virkeligheten, typisk blant folk med et ytre demokratisk sinnelag, kommer av et forsøk på å fremstille seg som identisk med idealene.

Jeg mener at demokratiet trues gjennom følelsen av å få idealene tredd nedover hodet på en. Det ser man for eksempel i den asiatiske delen av verden hvor det i mindre grad er USA som er idealet, men heller Kina og deres statskapitalistisme. Man antar markedsliberalismen fordi den er vellykket i forhold til økonomisk vekst, og man ser at demokrati har en treghet i forhold til rask velstand.

Når valget står mellom det å få tak over hodet eller frie valg, velger man førstnevnte. Når demokrati ikke fases inn i et etablert samfunnsmønster, vil den konservative og tradisjonsbevisste gi blaffen i disse idealene.

Vestens framtid som demokrati

Hykleriet omkring eget liv og det å se ned på land som ikke er demokratiske, fremmer en unødvendig dualisme og konfronterende attityde. USA og Europa gjør en viktig jobb med å nevne menneskerettighetene, men når man bruker menneskerettighetene på en slik måte at man verken kan drive handel eller inngå positive relasjoner, skaper det en forakt for Vesten.

Man allierer seg heller med land som ikke har samme etiske fordringer. Hvis Vesten skal være ledende og kunne spille en positiv rolle i forhold til menneskerettigheter, så må man samtidig unngå å tre disse verdiene ned over hodet på politikere i såkalte framvoksende demokratier. Det fører bare til at man finner andre allierte.

LES OGSÅ:

Religion og livstolking:

Romanens død: Romanen gir ikke lenger grunn­leggende ny innsikt