De fleste kan se tilbake på episoder der de har reagert negativt på språk og adferd og ble møtt med et overbærende og lett oppgitt: «Det var jo bare en spøk!» Noen ganger kan dette utsagnet virke oppklarende, men andre ganger fungerer det som utspekulert tildekking av krenkende ord og adferd.
Barn og unge er særlig utsatte for en slik kamuflert mobbing, og jeg jobber for tiden med å undersøke dette fenomenet i et utvalg norske romaner for barn i overgangen mellom barn og ungdom.
Jeg skal gi noen smakebiter fra det jeg har funnet ut så langt, og særlig skal jeg belyse hva som avgjør om humoren er såkalt godartet eller ondartet – og hva som skaper følelse av underlegenhet og krenkelse.
Humørløst eller ødeleggende?
De siste årene har krenkelser av ulike slag fått stor oppmerksomhet i offentligheten, og en kan spørre om terskelen for å føle seg krenket har blitt for lav og mentaliteten vår for humørløs.
I Studvest, mai 2021 skriver Anna Julie Nytrøen Bergesen og Kamilla Gjertine Måseide Gjernes at «det [nesten] virker som om det har blitt in å føle seg krenket, og at man aktivt søker etter noe som kan oppfattes krenkende». De råder til å tenke at «en persons mening eller spøk som streifer et sårt punkt burde egentlig ikke ha noe å si».
I samme periode har vi fått tilgang til rapporter – blant annet fra Forsvaret (MOST-undersøkelsen 2019) – som viser at nettopp humor er en av de mest vanlige formene for seksuell trakassering, og at seksualiserte vitser og «kødding» er oppgitt som en av de hyppigste årsakene til at norske og danske kvinner trekker seg fra Forsvaret.
Likedan er skolen fremdeles arena for et mobbeproblem som synes nærmest umulig å få bukt med. Selv etter årevis med kampanjer, tiltaksplaner og såkalt nulltoleranse, melder NOVA-forsker Ingunn Marie Eriksen ved OsloMet (Forskning.no, januar 2018) om et skremmende antall elever som opplever grove overtramp og skjult mobbing.
Utvidet oppfatning av mobbing
For å avdekke og motvirke denne formen for trakasserende og ofte kamuflert mobbing, har det i et folkehelseperspektiv blitt utviklet en alternativ definisjon av mobbing:
«Mobbing av barn er handlinger fra voksne og/eller barn som hindrer opplevelsen av å høre til, å være en betydningsfull person i fellesskapet og muligheten til medvirkning» . De utdyper at dette også gjelder «onde humoristiske bemerkninger og lignende».
Med denne utvidede oppfatningen av mobbing i skolesammenheng, har humoren fått en definert plass i forståelsen av hva det vil si å krenke andre. Humorteoretikeren John Morreall minner om at interessen for trakasserende humor heller ikke er ny.
(...) i romanene «Lars er LOL» av Iben Akerlie (2016) og «Kampen mot superbitchene» av A. Audhild Solberg (2014) er nettopp latteren og humoren kjernen i det som krenker.
I gjennomgangen av superiority theory, altså teorien om overlegenhetshumor, sitererer han Bibelens ordspråk, der det står: «A man who deceives another and then says, It was a joke, is like a madman shooting at random his deadly darts and arrows» (Proverbs 26, 18-19). «Ordspråkene» sammenlikner altså forsøket på å tildekke krenkende adferd humoristisk med blind og umotivert vold.
Krenkende humor i barnelitteratur
Samtidig som debatten om et humørløst og overdrevet fokus på krenkelser med fordel kan holdes varm, må samfunnet ta ansvar for at mobbing stadig er et pågående problem på sentrale arenaer i samfunnet vårt – ikke minst der barn er involvert.
Som litteraturforsker har det motivert meg til å undersøke hvordan den trakasserende humoren blir fremstilt i et utvalg barnebøker. Mobbing har i en årrekke vært et sentralt tema i barne- og ungdomslitteraturen, og trakassering av ulike slag har blitt utførlig skildret og tatt oppgjør med. Men i romanene «Lars er lol» av Iben Akerlie (2016) og «Kampen mot superbitchene» av A. Audhild Solberg (2014) er nettopp latteren og humoren kjernen i det som krenker.
Begge romanene handler om barn som har medfødte utviklingshemminger, Lars som har Downs syndrom og Anne Bea som har albinisme, og disse to blir stadig utsatt for latter i ulike uttrykk:
Latterbrøl, latterkrampe, hiksting og sammenkrøking. Lars og Anne Bea får også høre at de er «loosers», «lol» og «retarded» og ordene, kombinert med ulike visuelle uttrykk fra mobbernes side, plasserer dem i en svært utsatt posisjon.
Men de har begge allierte, og Amanda, Lars sin «fadder» i klassen, reagerer når hun oppdager en blogg som er laget på bekostning av ham – med svært ufordelaktige bilder og kommentarer:
«Det er bare lol? Tenker jeg villrådig inne i mitt eget hode. «Det er mobbing», sier jeg etter en kort tenkepause. «Nei», forsvarer Anna seg, «det er bare humor. Det er morsomt! Haha! Skjønner du?» («Lars er LOL») Her ser vi at den trakasserende humoren ikke bare blir utøvd i teksten, men den blir også tematisert og utfordret.
Godartet eller ondartet humor
Så langt har arbeidet særlig gitt meg refleksjoner om hvordan sosiale maktstrukturer avgjør hvorvidt humoren fungerer som «godartet» eller «ondartet».
I artikkelen «You Must Be Joking! Benign Violations, Power Asymmetry, and Humor in a Broader Sosial Context» (2019), viser forskerne Leo Kant og Elisabeth Norman (Universitet i Bergen) til benign violation theory (BTV) og hevder at den sosiale distansen mellom avsender og mottaker er et forsømt område i utforskingen av hvordan humor fungerer godartet eller ondartet (benign/malign).
Basert på antagelsen av at maktforhold påvirker den sosiale distansen, argumenterer de for at ubalanse i makt kan være avgjørende for hvordan humor oppleves. I tillegg mener de at kulturforskjeller vil ha noe av den samme avgjørende innvirkningen på mottakers erfaringer.
Overført til mitt prosjekt har de to omtalte romanpersonene, Lars og Anne Bea, en underlegen posisjon på grunn av sine utviklingshemminger. Per definisjon er det et asymmetrisk maktforhold mellom dem og klassekameratene fordi de ser annerledes ut, har nedsatte funksjonsevner og dermed adferd som skiller seg fra de andre elevene.
Denne ubalansen i sosial status gjør latteren til en ubetinget maktdemonstrasjon i de to romanene, slik Morreall fremhever at overlegenhetshumoren rammer fra et ovenfra og ned-perspektiv og undertrykker den som humoren er rettet mot (2009).
Ikke bare spøk
Så langt er romanene overtydelige i sin fremstilling av den sosiale asymmetrien, men som nevnt skjer det ting i handlingene som skaper mer komplekse bilder av både latter og sosial status. I oppgjøret med trakasseringen, og i forsoningen som skjer i etterkant, foregår det også interessante forskyvninger i maktforhold.
Også i det virkelige livet - i skolen, på arbeidsplasser og i sosiale sammenhenger – kan det være fruktbart å undersøke humorens funksjon i lys av Kant og Normans blikk på sosiale forskjeller og symmetriske versus asymmetriske maktforhold. Kanskje det kan hjelpe oss å avdekke den ondartede humoren, så den ikke slipper unna som «bare en spøk».
LES OGSÅ:
