Da Det bysantinske riket falt i grus i 1453, oppsto det blant russerne en forestilling om at nå var det Russland som var kalt til å bevare den rette kristne troen. Russerne hadde begynt å se Moskva som det tredje Rom. Forestillingen var at først hadde Roma og Romerriket blitt tatt av barbarene. Så falt Det bysantinske riket i hendene på muslimene. I 1510 skrev munken Philotheus av Pskov til tsar Basil II at nå er den russiske tsar blitt keiser og leder av den apostoliske kirken. To romerriker har falt, det tredje blir stående og et fjerde vil aldri virkeliggjøres, hevdet Philotheus.

Russerne anklaget også Konstantinopel for vranglære. Derfor hadde Gud straffet dem ved å la muslimene erobre Konstantinopel. Tida var derfor inne for at Russland skulle bli sentrum for den ortodokse troen. Blant russerne bare vokste forestillingen om at de, etter at både Roma og Konstantinopel hadde sviktet, måtte bevare den sanne kristendommen.

Russerne som de rettmessige arvtakerne

Da Ivan den store i 1472 giftet seg med niesen til den siste bysantinske keiseren, ble det skapt en dynamisk link til det tidligere bysantinske riket, samtidig som dette giftermålet markerte en kontinuitet. Stafettpinnen var nå tatt over av russerne. På et vis symboliserte dette giftermålet at russerne var de rettmessige arvtakerne til riket. De hadde forsvart den rette troen og var derfor utvalgt til å lede Den ortodokse kirke – selv om det fortsatt var slik at den bysantinske patriarken i Konstantinopel var kirkens øverste leder. Men Moskva ble, innenfor Den ortodokse kirke, aldri sett på som noe mer enn et kirkelig sentrum, og dette patriarkatet hadde mindre historisk prestisje enn patriarkatene i Konstantinopel, Alexandria, Antiokia og Jerusalem.

På 1600-tallet ble protestantenes lære avvist, og Den ortodokse kirken har siden hatt en tendens til å se på lutherdommen og andre protestantiske lærer som enda lengre fra sannheten enn katolikkenes lære. Med Peter den store på 1700-tallet ble det innført en storstilt etterligning av Vesten - som grenset til undertrykkelse av Den ortodokse kirken. For eksempel så fikk ikke kvinner bli nonner før de var fylt 50.

Veien tilbake til den ortodokse troen

1800-tallet derimot ble en fornyelse innenfor den russiske kirken. Antallet klostre økte igjen fra 452 i 1810 til 1.025 i 1914. Det var også en tid hvor russiske intellektuelle ble stadig mer skeptiske til den vestlige innflytelsen som, spesielt under Peter den store, hadde gjennomsyret samfunnet. En gruppe kalt de slavofile ønsket å finne tilbake til de russiske røttene. Man forsøkte å bryte ned den vestlige innflytelsen på russisk kultur og religion. Dette betydde i stor grad å finne veien tilbake til den ortodokse troen.

Kirken gikk hardt ut mot katolikkenes autoritetstenkning knyttet til pavedømmet, og de fremholdt konsilene i oldkirken som kirkens vesentligste sannhetsinstans. Forsøket på å finne sin egen vei, samtidig som man ble preget av vestlige ideer, skapte et åndsklima og idémessige spenninger som blant annet bidro til å skape en skjønnlitteratur som verden knapt har opplevd maken til.

Forfølgelse under kommunistregimet

Utover på 1900-tallet ble gradvis rundt 85 prosent av alle de ortodokse kristne innlemmet i en eller annen form, under et kommunistisk regime. Da kommunistene kom til makten, forsøkte de å eliminere Den russisk-ortodokse kirken gjennom å konfiskere eiendom, drepe aktivt troende og proklamere ateisme i skolene. Den 5. februar 1918 skilte stat og kirke lag, og den 1. februar ekskommuniserte den russiske patriarken, Tichon (1865–1925), de han kalte «de gudløse lederne som er Kristi fiender».

Allerede i 1918 ble prester, biskoper og andre troende forfulgt, torturert, sendt i arbeidsleirer og sinnssykehus. Psykisk og fysisk tortur og eksperiment ble brukt for å få dem til å oppgi troen. I løpet av de første fem årene av revolusjonen var 28 biskoper og 1.200 prester blitt drept. Ifølge en annen kilde, utarbeidet av en russisk biskop, skal i løpet av de ni første årene av kommunistisk styre 2.700 prester, 2.000 munker og 3.400 nonner og andre ordinerte ha blitt likvidert. Det var også i denne perioden at styresmaktene drev med systematisk stenging av kirker og klostre. I tidsrommet 1914 til 1941 skal antallet kirker i Russland ha minket fra 54.457 til 4.255, og klostrene i samme periode minket fra 1.498 til 38.

Forfølgelsene av de troende i Russland var muligens av en større skala enn kristendomsforfølgelsene i Romerriket og, ut fra sin tid, enda mer brutale. Det er nesten ufattelig at en slik utrenskning kunne finne sted i et land som hadde vært dypt kristent siden 988. Selv om drapene og forfølgelsene av de kristne i Russland har kommet i skyggen av jødeforfølgelsene under 2. verdenskrig, uttrykker dette en av de verste periodene av religiøs intoleranse noensinne.

Politisering av troen

Tida etter kommunismens fall har betydd en renessanse for Den russiske kirken. Bare det å få praktisere religionen fritt har hatt en enorm betydning, både innenfor Den ortodokse kirke og innenfor andre religiøse samfunn i Russland. Fornyelsen var altså først og fremst en restaurering av tradisjonen.

Når det gjelder hva som nå skjer i Ukraina, så har nok patriarken i Russland (moskva-patriarkatet), Kirill, mye å svare for på grunn av politiseringen av den kristne troen. I forsøket på å nasjonalisere Jesus, har han forsøkt å gjøre fredsfyrsten til støttespiller for Putin og oligarkene.

Dette er ikke bare et uttrykk for å holde seg inne med makten, det er også et uttrykk for misbruk av Den ortodokse kirken. Det at flere og flere i Ukraina forlater Den russisk-ortodokse kirken og knytter seg til Den ukrainsk-ortodokse kirken – som er under patriarkatet i Konstantinopel hvor den øverste leder er Bartolomeus den første – blir av Kirill regnet som et forsøk på å bryte med Den ortodokse kirken (skisma).

Man kan da saktens spørre seg hva man skal kalle det å knytte seg så nært opptil et så voldelig og anti-kristent regime?

LES OGSÅ:

Takket være kristendommen

At man skal kritisere sin egen kultur og religion, er blitt en selvfølge i Vesten. Det kan være betimelig å forsvare dens legitimitet og historiske rolle.