Ifølge Artsdatabanken lever nær halvparten av alle truede arter på rødlista i skog, og 84 prosent av disse trenger gammel skog og død ved. Dagens skog har bare rundt 20 prosent av mengden død ved som vi kan finne i naturskog, samtidig som mye av den døde veden vi har ikke oppfyller kvalitetskravene til de trua artene. De aller fleste av de truede skoglevende artene (87 prosent) er oppført med skogbruk som største trussel. For å forvalte skogen bærekraftig må kunnskapsgrunnlaget om hvordan det går med den gamle skogen og artene som lever i den være korrekt og relevant.

I mai 2021 kom rapporten Vurdering av økologisk tilstand for skog i Norge i 2020, ført i penn av forskere ved Norsk Institutt for naturforskning (NINA), Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) og Sveriges lantbruksuniversitet (SLU). Den tegner et nokså dystert bilde av den økologiske tilstanden i norsk skog, sammenfattet i tallet 0,42 på en skala fra 0 til 1. Enkelt forklart betyr 1 at økosystemet er intakt og 0 at økosystemet er i fullstendig økologisk kollaps. Forskerne konkluderer i rapporten med at den økologiske tilstanden for skog de neste tiårene trolig vil forverres ved videreføring av dagens politikk for skog- og utmarksnæringer, klima, transport og arealdisponering.

I juni 2021 presenterte Landbruks- og matdepartementet rapporten Den eldste skogen og nøkkelbiotopene, ført i penn av repressentanter fra embetsverket i Landbruks- og matdepartementet og Klima- og miljødepartementet, med muntlige og skriftlige innspill fra interesseorganisasjonen Norges Skogeierforbund og næringsaktøren NORSKOG. Rapporten skal svare ut om vi har nok kunnskap for å forvalte den gamle skogen bærekraftig og hvilke tiltak som er mest hensiktsmessige for økt ivaretakelse av nøkkelbiotoper i skog.

I bestillingen fra Stortinget (Meld St. 6 (2016-2017), kapittel 3.4) fremkommer at Miljødirektoratet og NINA skal trekkes inn i arbeidet, men rapporten, som mangler både navngitte forfattere og en liste over brukte kilder, bærer ikke preg av å være påvirket av konklusjonene i ovennevnte NINA-rapport 2000.

Forfatterne til rapporten Den eldste skogen og nøkkelbiotopene konkluderer med at vi vet nok og at vi kan fortsette som før, med noen mindre justeringer, mens forskerne bak rapporten Vurdering av økologisk tilstand for skog i Norge i 2020 peker på at det trolig vil bli en forverring i økologisk tilstand dersom vi fortsetter som før.

Hva er status for den gamle skogen?

Volumen av trevirke i skogen har blitt tredoblet siden 1920 i henhold til data fra Landsskogtakseringen. Dette må ikke leses som at vi har fått tre ganger så mye skogsareal på 100 år, men at skogene i stor grad har blitt tettere etter innføring av flatehogst på 1940-tallet og krav om foryngelse etter hogst.

En rapport fra NIBIO viser at det blir mer gammel skog og mer død ved i Norge. Dette samtidig som en annen rapport fra NIBIO viser at arealet av gammel skog som aldri har vært flatehogd er kraftig redusert.

Hvordan kan vi samtidig få mer gammel skog og død ved og mindre gammel naturskog som aldri har vært flatehogd? Hvilken skog er det som blir gammel? Hvorfor blir den gammel? Og hva skjer med den gamle naturskogen som rødlisteartene trenger?

Totalt sett viser rapportene fra NIBIO at vi får mer av den eldre kulturskogen, som har vært flatehogd, og mindre av den gamle naturskogen, som kun har vært plukkhogd.

Det meste av den gamle skogen er lavproduktiv skog

I rapporten Den eldste skogen og nøkkelbiotopene får vi et tydelig bilde av hvilken skog det er som blir gammel. Basert på data fra skogbruksplanleggingen står 95 prosent av skogen som er over 140 år på mark med lav produksjonsevne (lav bonitet), 4,7 prosent på mark med middels produksjonsevne (middels bonitet) 0,3 prosent på mark med høy produksjonsevne (høy bonitet).

Deler vi opp gammelskogen etter biologisk alder, der en høyproduktiv skog eldes raskere enn en lavproduktiv skog, viser tallene i rapporten at gammel skog på lav bonitet (klasse 6-8) utgjør 58 prosent av den biologisk gamle skogen. Gammel skog på middels bonitet (klasse 11-14) utgjør 38 prosent av gammelskogen og gammel skog på høy bonitet (klasse 17-20) utgjør 2,7 prosent av gammelskogen.

Så uansett hvilken gammelskogsdefinisjon vi legger til grunn så finner vi at det er den lavproduktive skogen, som er mindre økonomisk interessant å hogge, som utgjør mesteparten av gammelskogen.

Gammel produktiv skog hogges raskt

I NIBIO-rapport 6/44/2020 dokumenteres det at arealet med gammelskog som ikke har vært flatehogd minker raskt. Dette gjelder særlig den mer produktive gammelskogen. I løpet av de siste 25-30 årene er arealet av middels- og høyproduktiv granskog som aldri har vært flatehogd redusert med minst 53 prosent på landsbasis. I skogfylkene Østfold-Oslo-Akershus-Hedmark er gammel granskog på middels og høy bonitet redusert med 59 prosent i samme tidsperiode.

På landsbasis er bare 30 prosent av den produktive skogen aldri vært flatehogd og skogfylkene Østfold-Oslo-Akershus-Hedmark er kun 13 prosent av den mer produktive granskogen aldri vært flatehogd (Naturskog i Norge). Om dagens måte å drive skogbruk på fortsetter vil det om få tiår kun være naturskog igjen i naturreservater.

Trua arter i skog og økologisk funksjonell gammelskog

Om de rødlistede artene, som er knyttet til skog, først og fremst var rødlistet fordi de var naturlig sjeldne eller kun opptatt av om skogen var 99 år eller 100 år gammel så hadde nok rødlisten vært særdeles kort, og spriket mellom konklusjonene til byråkratene og fagbiologene tilsvarende lite.

Data fra Artsdatabanken viser at 87 prosent av de trua skogartene er rødlistet på grunn av tilbakegang, mens kun 13 prosent er rødlistet ut ifra at de er sjeldne. De fleste av de trua skoglevende artene (59 prosent) har flere enn 10 funn i Artskart. I metodikken til rødlisting av arter inngår ikke bare vurdering av de konkrete artsfunnene på Artskart, men også kjennskap til artens krav til sine leveområder og hvordan utviklingen er for de leveområdene. Der datagrunnlaget er mangelfullt, og mulig kategori omfatter alt fra kritisk truet til livskraftig, plasseres arten i kategorien datamangel (DD). Det er derfor kun arter som det samlet sett finnes god nok kunnskap om som kan vurderes som trua arter.

De skogstypene som i en urørt tilstand huser flest trua skogarter er de mer produktive skogene på kalkrik mark og på frisk og fuktig mark (lågurtskoger, høgstaudeskoger, blåbærskoger). De skrinnere og fattigere skogene huser naturlig et mindre artsmangfold.

I dagens skoglandskap er dette litt snudd på hodet. Den lavereliggende produktive skogen er i så stor grad påvirket av hogst at en stor del av disse naturlig artsrike arealene er forvandlet til tette og artsfattige produksjonsskoger. Spredt finnes fortsatt mindre lommer med gammel høyproduktiv og død ved-rik skog med funksjon for artsmangfoldet. Den fattige og lavproduktive skogen har fortsatt mange steder nok gammelskog og død ved til å huse trua skogarter, men også den lavproduktive naturskogen er i dag under press.

De trua skogartene er i stor grad knyttet til den gamle naturskogen og gamle skoger med mye død. Artene og skognæringen har altså interesse i de samme skogteigene.

Har vi et godt nok kunnskapsgrunnlag om den eldste skogen?

Data i Landsskogtakseringen, i skogbruksplanene og i satelittdatasettet med gammel skog (SR 16 bestandsalder) egner seg godt til skogstatistikk på landsbasis. Dessverre er viser en rask sjekk på NIBIOs karttjeneste Kilden at i en gitt skogteig kan den oppgitte alderen sprike med mange titalls år avhengig av hvilket datasett vi bruker.

I en skogteig der trærne er like gamle (som et resultat av f. eks flatehogst) vil aldersangivelsen gi et nokså godt bilde av hvor gamle trærne i skogteigen er. I en naturskog, som gjerne defineres av variasjon i alder på trærne, vil aldersangivelsen kun gi en pekepinn på skogalder, som ikke egner seg til å skille gamle naturskoger med stor variasjon i trealder, fra eldre kulturskoger med mindre funksjon for de rødlistede artene.

Datasettet som presenteres i rapporten Den eldste skogen og nøkkelbiotopene gir oss ikke verktøy til å skille den eldre kulturskogen fra de gamle naturskogene, og egner seg derfor ikke til å si noe om hvor den gamle skogen med funksjon for artene faktisk finnes.

Om skogstatistikken skal fungere som et viktig verktøy, som kan bygge en bro mellom skognæring og fagbiologer, må de økologisk relevante delene av datasettet gis større vekt i rapporteringen.

Veien videre

Ut fra perspektivet om å sikre tømmerproduksjonen i Norge har planting og flatehogst vært vellykket. Den nye kunnskapen om skogens økologiske tilstand og Artsdatabankens rødlistevurderinger viser imidlertid at ut fra andre perspektiv, deriblant biologisk mangfold, har innføringen av flatehogst medført at skogøkosystemets tilstand i stor grad er forringet. Flatehogst er den største negative påvirkningsfaktoren for de truede skogartene.

Når skognæringens egne data på skogalder spriker veldig, og kvaliteten på miljøregistringene i skog er altfor dårlige, er ikke kunnskapsgrunnlaget om den eldste skogen i Norge godt nok for å sikre bærekraftig og kunnskapsbasert forvaltning. Da når vi ikke de internasjonale og nasjonale målene Norge har satt seg for bevaring av naturmangfoldet.

Kartgrunnlaget vi trenger, for å gjøre avveiinger mellom hogst og hensyn, er kart over hvor den gamle skogen, og skogen som ennå ikke har vært flatehogd finnes, både på lav- middels- og høyproduktiv mark. Og dernest gjennomføre en feltsjekk av disse skogteigene, utført av næringsuavhengige og kunnskapsrike fagbiologer, for å finne ut av om de faktisk har en økologisk funksjon og er egnede levesteder for det trua artsmangfoldet.