Slektsgården ligger i et typisk nordlandsk, sterkt kupert fjordlandskap. Området er svært rikt på naturressurser i havet og på land, noe som historisk sett har gjort området attraktivt for bosetting. Det er gode forutsetninger for å livberge seg her. Likevel er dette siste gården i bygda som er i drift.

 Fisk og kjøtt

Fisk og grasspisende dyr har en helt naturlig plass i norsk matkultur – ikke bare i Nord-Norge. Dette er råvarer med viktige næringsstoffer som vi har hatt tilgang på siden tidenes morgen. Steinaldermennesket drev jakt på de ville drøvtyggerne som beitet i naturen, som elg og rein. Fisk i hav og innsjøer ble fanget. Sauen ble tidlig temmet, og gav viktige råvarer som kjøtt, ull, skinn og kanskje litt melk. Tilbake fikk sauen beskyttelse fra menneskene, men levde ellers omtrent som de ville drøvtyggerne. Sauen konkurrerte ikke med mennesket om maten.

 Dyrehold man hadde råd til

Menneskene ble etter hvert mer bofaste, og begynte også å dyrke jorda. Likevel var graset i utmarka fortsatt en svært viktig ressurs som gjorde at de grasspisende dyra kunne gi kjøtt, melk, skinn og ull. I sommerhalvåret høstet beitedyra maten sin selv. Om vinteren måtte dyra få hjelp av menneskene for å livberge seg. Vinterfôret til dyra ble høstet og konservert ved tørking. Dette graset kunne hentes fra områder i utmarka, og ble kalt utslått. Det var også en selvfølge å høste graset som vokste rundt steiner, gjerder, bygninger og vegkanter. Mengden vinterfôr man hadde greid å samle, avgjorde hvor mange dyr man kunne overvintre. De øvrige ble slaktet før vinteren satte inn.

SAU - det handler om...

... en rekke viktige tema som vil belyses ved hjelp av korte innlegg. Det handler om ressursforvaltning, matsikkerhet, kunnskapsoverføring, dyrevelferd og artsmangfold. Det handler om bærekraft.

Les mer i denne bloggen om noe av det som søstrene Nystabakk ønsker å formidle gjennom dokumentaren "SAU".

 Korn var menneskemat

Ikke alle steder lot det seg like enkelt dyrke korn. Områder langt mot nord og høyt til fjells var spesielt vanskelige. Bygg var det korslaget som enklest kunne dyrkes under de varierende klimatiske forholdene i landet. Korn var derfor en knapphetsressurs som ble forvaltet med omhu. Kornet var hellig og ble kalt gudslånet. Av kornet kokte man grøt, man brygget en lovpålagt og tilmålt mengde øl og man bakte flatbrød og lefser. Kornet var ikke ansett som dyrefôr – til det var det altfor verdifullt.

 Potet for folk og dyr

I løpet av jernalderen ble det også mer utbredt å dyrke grønnsaker. Rotvekster og erter var tidlig ute, mens poteten lot vente på seg noen hundre år til. Så sent som i overgangen til 1800-tallet ble poteten først utbredt. Dette var en kjærkommen plante som gav store avlinger selv i vårt krevende klima. Poteten ble brukt til å drøye kornet, og vi fikk mange nye tradisjonsretter, som potetlefse og raspeball. Poteten var ikke hellig, og ble brukt til brennevin, men også til dyrefôr når man hadde noe til overs. Kokt potet gjorde derfor at man fikk større mulighet til å holde dyr som ikke kunne leve av gras. Dermed ble grisen mer utbredt.

Husdyras fysiologi er som før

 «Det stiligste med sau er at man kan produsere verdens beste kjøtt og ull på ugress omtrent. De kan beite på steder vi ikke får brukt på noen annen måte.» Dette sitatet fra Rakel viser at saueholdets grunnstein er som før; sauen er skapt for å utnytte beiteplanter som vokser i ulendt terreng. Den norske driftsformen på sau kjennetegnes fortsatt av at dyra i sommerhalvåret høster graset i utmarka for egen maskin, og bruker grønne, fornybare karboner som drivstoff. 

Til tross for denne svært nyttige egenskapen, er beitebruken i sterk nedgang. «Det er en kultur under press – samfunnet forandrer seg», sier Rakel.

 Følger fortsatt naturens årstider

Den norske driftsformen på sau er tilpasset naturens syklus. Bonden planlegger året slik at lammene fødes om våren når beitegraset begynner å vokse. Da starter melkeproduksjonen og næringsbehovet for sauen er størst. Det er viktig å få dyra raskt ut på næringsrikt beite. Lammene slaktes om høsten, når grasveksten på beitet avtar. Da har lammene vokst fra omtrent 4 til over 40 kg i beiteperioden. Det er bare moras melk og beitegras som lammet har spist. Det brukes gjerne noe korn i form av kraftfôr i dagens sauedrift. Denne praksisen skyldes prispolitikken og kravet om effektivitet i husdyrholdet, og ikke drøvtyggerens behov.

Ressurser på norsk landjord

Norges arealressurser på land består av 95 % utmark, altså områder som vi ofte omtaler som natur. Bare 3 % av landarealet er jordbruksareal der vi dyrker planter til dyr og mennesker.

I utmarka vokser det gras, urter, kratt og skog. Halvparten av dette arealet er egnet som beite for de grasspisende dyra. Troms og Nordland har de aller beste og største beiteressursene i Norge, og de utnyttes lite. Dette er ressurser som går til spille hvis beitedyra blir borte. Uten beitedyra blir landskapet raskt gjengrodd.

 Vise hva vi har før vi mister det

Selv om matproduksjon på grasspisende dyr er god ressursutnyttelse i Norge, legges brukene ned. De siste 20 år har 25 norske bønder sluttet hver uke. Nedgangen er aller størst i Nord-Norge. I samme periode er antall gårdsbruk med sau i landsdelen mer enn halvert. Dette innebærer at 1 572 bruk har sluttet med sau. Da har minst like mange fagfolk sluttet uten å rekruttere nye. Det er derfor Rakel og Rebekka gjennom filmen SAU vil vise fram hva vi har før vi mister det.

Les mer:

Følg med i denne føljetongen med utgangspunkt i filmen SAU. Det handler også om

• dyrevelferd
• matsikkerhet
• artsmangfold