«Man skal aldri ha flere dyr enn at man har tid til å se hver av dem i øynene hver dag. Bare da kan du være sikker på at alle har det bra.» Dette sitatet kommer fra Terje Nystabakk, faren til Rakel som i filmen SAU har overtatt gården fra foreldrene sine. Rakel har 130 vinterfôrede sauer. 

Alle sauene har navn, og Rakel kjenner dyrenes personlighet. Dette gjør det lettere å oppdage dyr som har endret atferd, for eksempel ved begynnende sykdom.

Følger naturens årstider

Ville drøvtyggere i norsk natur, som elg og rådyr, føder om våren. Slik får avkommene mulighet til å vokse seg store i løpet av sommersesongen når beiteplantene gror, og bli godt rustet i møte med vinteren. Den norske driftsformen med sau er tilpasset naturens syklus på lignende vis. Sauebonden planlegger året slik at lammene fødes om våren når beitegraset begynner å vokse. 

Sauen trenger mye næring for å produsere melk til lammene, noe den får fra gras som spirer om våren. Det er altså viktig å få dyra raskt ut på næringsrikt beite. Lammene slaktes om høsten, når grasveksten på beitet avtar. Da har lammene vokst fra omtrent 4 til over 40 kilo, ved å spise gras i utmarka. 

Lammet har da fått en naturlig meny bestående av moras melk og beitegras som ellers ikke kan nyttes til menneskemat. Slik vil det fortsatt være, så lenge næringa ikke blir presset inn i lignende industrisystemer som kylling, svin og laks.

Vinterfôring på naturlig meny

Når beiteplantene går i dvale mot vinteren, må sauene fôres med innhøstet gras. Det må derfor brukes noe dyrket mark til å produsere vinterfôr til de mordyra som skal føre slekta videre. Det er disse mordyra som omtales som vinterfôrede sauer, forkortet til v.f.s. 

I eldre tider ble det også høstet gras og kratt fra utmarka som ble lagret som vinterfôr. Dyrket mark var så dyrebar at mest mulig skulle nyttes til mat til folk, slik som korn og potet.

Det brukes noe korn i form av kraftfôr i dagens sauedrift. Denne praksisen skyldes prispolitikken og kravet om effektivitet i husdyrholdet, og ikke drøvtyggerens behov. Sauene elsker likevel kraftfôr, og kan fort forspise seg dersom de får ubegrenset tilgang til «godteposen». 

For mye kraftfôr fører til feilgjæring i vomma, og er livsfarlig for drøvtyggerne. Det beste er at sauen får spise det den er tilpasset også om vinteren – gras og urter, tørket til høy eller fermentert til surfôr.

• Les også: SAU- det handler om ressursforvaltning.

Mindre industrialisert husdyrhold

Sauedrifta i Norge har så langt unngått omfattende industrialisering – dette i kontrast til andre husdyrproduksjoner, som kylling, svin og laks. Et gjennomsnittlig gårdsbruk med sau har fortsatt under 90 v.f.s., og antall store besetninger har bare økt moderat. Rakel har et relativt stort sauebruk, men likevel ikke større enn at hun kjenner sauene i flokken på individnivå. 

Det gjør vondt når sauer blir syke og må avlives, og det smerter å sende de til slakt. Omsorgen for mødre og nyfødte lam er stor. Dette kommer til uttrykk når Rakels mor, Ann Katrin, jobber tett på dyrene under lamminga:

 «Det er levende liv man holder på med, og man har det ikke godt hvis ikke de har det godt». 

Rakel understøtter betydningen av å ha nærhet til dyrene ved å vise til sjølbergingskulturen, der husdyr og folk levde i symbiose. Med omsorg, respekt og kjærlighet for dyrene blir husdyrholdets nytteverdi størst.

Naturlig adferd

Produktene fra sau er kjøtt og ull, og dyrene skal ikke inn til daglig melking. Dette gjør at utmarksbeite egner seg godt i denne driftsformen. Dyrene får anledning til å leve et naturlig liv med mye bevegelse, og kanskje det viktigste av alt: 

Mor og barn blir ikke skilt, men får lov å være sammen så lenge lammet har behov for å få melk fra mor. Dette er et svært viktig behov hos pattedyra, og er langt fra praksis i alle husdyrproduksjoner.

Dersom søya får store kull, vil hun imidlertid ikke greie å produsere nok melk til alle lammene. Da er det nødvendig å ta noen lam bort fra mor for å fôre de på melkeerstatning. 

Rakels mor, Ann Katrin, påpeker i filmen at sauen har to spener og derfor er best tilpasset tvillinger. Det kan også bli komplikasjoner når søya får mange lam, noe som kommer til uttrykk når Rakel må overta omsorgen for de morløse firlingene.

Norsk ull uten mulesing

Norskprodusert ull til garn er også et dyrevennlig alternativ til importert ullgarn fra land med utfordringer med flueangrep, med drastiske tiltak som mulesing. Mulesing er en behandling der det skjæres bort hudfolder rundt sauens haleparti for å hindre angrep av parasittiske fluer. Dette er et stort dyrevelferdsproblem på rasen merinosau, og skyldes at dyrene er avlet for å få mest mulig hud og dermed ull per dyr. Dette spares norske sauer for.

Rovdyrangrep, sykdom og uhell i utmarka

Rakel har 130 sauer med lam som går ute og høster av utmarka - det er slik den norske driftsformen praktiseres. I utmarka finner sauen alt den trenger, og lammene vokser seg store og fine på 4-5 måneder. 

Rakel synes det er helt rimelig å betale noe tilbake til naturen. Likevel må det være i et slikt omfang at det er til å leve med. Slik er det dessverre ikke når Rakel mister 40 lam til rovdyra. Selvfølgelig påvirker det dyrevelferden at saueflokken utsettes for rovdyrangrep. I tillegg vil det alltid være en risiko for at også dyr på utmarksbeite blir syke og utsettes for uhell. Det er ikke praktisk eller økonomisk mulig å gjete alle dyrene på fjellet 24/7; vinterfôret skal også berges og gjødsla skal ut. 

Bonden er forpliktet til å ha tilsyn med sauene minimum én gang i uka i beiteperioden. Sauen beiter gjerne over store områder, og det jobbes kontinuerlig med tapsforebyggende tiltak - både av hensyn til dyrevelferd, men også økonomi og bondens egen helse. Det er en stor psykisk belastning å miste dyrene sine på beite, spesielt til rovdyr og sjukdommer som innebærer store lidelser. 

Teknologiske løsninger med GPS-sporingsbjeller på sau med nær kontinuerlig overvåking av dyrene, er hjelpemidler som brukes i økende grad. Her er det en rask utvikling i både kvalitet og pris på produktet. Dette gir også ny kunnskap om sauen og arealbruk, til nytte for både bonden og forvaltningen.

Dyrevelferd på menyen

Sauebrukene legges ned over hele landet, og nedgangen er størst i nord, der også Rakel bor. Årsakene er sammensatte, men likevel er etterspørselen avgjørende for om det fortsatt skal være gårdsbruk med sau i Norge. 

Intet marked – ingen produksjon. Årlig forbruk av sau og lam er bare 4,5 kilo per innbygger. Dette har vært stabilt lavt i mange tiår, mens forbruket har økt betraktelig for kjøtt som er produsert på dyr som ikke kan leve av gras. Industrialiseringen har bidratt til at vi spiser cirka 20 kilo kylling og 26 kilo svin per år.

• Les også: Sau og kylling – ytterpunkter til ettertanke i grasnasjonen Norge

Dagens forbrukere er opptatt av dyrevelferd, og sau og lam burde derfor stå sterkt i konkurransen om markedets valg av kjøtt på menyen og klær på kroppen. Dette er noe av motivasjonen for at Rakel og Rebekka gjennom filmen SAU vil vise fram hva vi har, før vi mister det.

Les mer:

Følg med i denne føljetongen med utgangspunkt i filmen SAU. Det handler også om

• ressursforvaltning
• matsikkerhet
• artsmangfold

Kilder:

• Animalia (2023). Kjøttets tilstand 2023  
• NIBIO (2021). Ny teknologi skal hjelpe europeiske saue- og geitebønder
• Nystabakk, Rebekka (2024). SAU (film). FX Produksjoner AS Film og TV. 26.1.2024 
• Store norske leksikon (2005-2007); Klepp, Ingun Grimstad: merinosau i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 22. mars 2024.