Matkunnskap og råvare­forståelse er avgjørende for egenberedskap og totalberedskap

I totalberedskapsåret 2026 står egenberedskap på dagsorden. Matberedskap er grunnleggende, både på et lokalt og nasjonalt plan. Norge er 40 prosent selvforsynt med mat til folk og dyr, og det er viktig å forstå hvilke råvarer vi fortsatt kan ha tilgang på selv om importen skulle hindres. Hvorfor bør vi bruke mat produsert på egne ressurser? Og hvordan kan vi gjøre det? Dette er spørsmål som alle bør kunne svare på.

Før matsvinn eksisterte

Norsk matproduksjon er fordelt på få hender, og kompetansen er fordelt på få hoder. Andelen av befolkningen som produserer råvarene er stadig synkende. Før industrialiseringen for alvor revolusjonerte matproduksjonen, var tankesettet om selvberging det rådende i befolkningen. Så godt som alle hadde et nært forhold til produksjon og høsting av råvarer fra naturen.

Folk flest hadde kunnskap om hvordan man produserte melk, kjøtt, egg, korn, potet og grønnsaker. De hadde også kunnskap om forvaltning av naturressursene i utmarka, slik at de kunne jakte, fange, fiske, sanke og utnytte beitegraset. Og ikke minst hadde de kunnskap om hvordan de skulle ta vare på råvarene slik at maten skulle vare så lenge som mulig. Matsvinn var et begrep som ikke eksisterte.

Økende avstand til råvarene

Industrialiseringen bidro sakte men sikkert til at befolkningen fjernet seg fra matproduksjonen. Råvarenes vandring langs verdikjeden ble oppdelt i spesialiserte ledd, og deretter satt sammen igjen i komplekse og velfungerende system: Vi fikk spesialiserte bønder med spisskompetanse innenfor sin produksjon, og vi fikk samvirkebedrifter som på en effektiv måte overtok foredling, konservering og pakking av råvarer og produkter.

Et distribusjonssystem med en imponerende logistikk sørget for at produktene ble tilgjengelige i butikker over hele landet. Avstanden til råvarene ble stadig større, og samtidig ble respekten for råvarene tilsvarende mindre.

Matkunnskap ble overflødig 

Før industrialiseringen gjorde sitt inntog, ble varer byttet mot varer for å møte befolkningens behov. Så ble betalingsmiddelet i stedet penger - fra arbeidernes lønningsposer. Det ble på en måte en enklere hverdag. Og enda enklere ble det da industrien utviklet halvfabrikata - med poser, pulver og pakker i alle varianter. Behovet for matkunnskap ble med dette stadig mer overflødig. Men hva skjedde deretter?

Vi mistet noe på veien

Etter hvert som folk flest fjernet seg fra matproduksjonen, ble befolkningens allmennkunnskap om matens vei fra jord og fjord til bord gradvis svekket. Det var ikke lenger nødvendig å ha kunnskap om produksjon, oppbevaring og tilbereding av mat.

Samtidig ble målet å effektivisere matproduksjonen slik at forbrukerne skulle betale minst mulig. Kombinasjonen av billig mat, manglende kunnskap om matproduksjon og ikke minst lett tilgjengelig mat, gjorde at vi fikk et nytt begrep i vokabularet - matsvinn.

Behovet for generalistiske spesialister

Industrialiseringen av matproduksjonen førte til en oppstykking av matkompetansen. Den helhetlige kompetansen ble svekket i samfunnets streben etter å forvandle en befolkning med generalister til spesialister.

I dag vet de færreste hva som kreves for at en ost, et brød eller et kyllingbryst skal bli til. Ved å ta tilbake kunnskapen, vil nærheten og respekten for råvarene styrkes i befolkningen. Skolesystemene spiller en avgjørende rolle for å få dette til.

Lys i tunellen?

I 2020 ble den høyere yrkesfaglige utdanning, Bærekraftige matopplevelser, startet opp ved Nordland fagskole. Her utdannes fagpersoner som forstår betydningen av å spise og tilby mat som er produsert på norske ressurser, og som samtidig har teoretisk og praktisk kunnskap om grunnlaget for matproduksjon, -konservering og -tilberedning. Dette er i dag den eneste utdanningen som utdanner fagfolk med en teoretisk og praktisk helhetsforståelse om matberedskap, på både personlig og nasjonalt plan. Det bør være plass til flere slike utdanninger.

Viktigheten av lokale råvarer

Betydningen av matproduksjon over hele landet står sentralt i utdanningen. Studiesamlinger foregår utenom allfarveg, i alle landsdeler, for å vise at all mat produseres lokalt. Dette må oppleves for å forstås. Tverrfaglighet er nøkkelen, og studenten får praktisk og teoretisk innsikt som gjør de i stand til å forstå helheten omkring matproduksjon og -forbruk. Samme tankegang bør innføres i alle skolelag - fra grunnskolenivå og oppover.

Matberedskap inn i utdanningssystemene

Et samfunn med en helhetlig forståelse for hvordan vi bør rigge oss for å dekke næringsbehovet, også dersom import skulle stoppes, er helt avgjørende for å være godt rustet. Både politikere, forvaltningsorganer og folk flest trenger kunnskap for å forstå sammenhengene og ta kloke valg. Det bør være utdanningssystemets ansvar å gi denne kunnskapen. I totalberedskapsåret er det særlig viktig å minne om dette ansvaret.

Les mer

Bærekraftige matopplevesler, Nordland fagskole 2026

Tilgang til mat er ingen selvfølge

Matkunnskap - livsviktig innhold i sikkerhetspakken