Så var tiden der igjen – tiden for fellesskap med andre, tiden for å feire og tiden for ettertanke.

Det siste året har vært en underlig tid for oss alle med korona, krise og karantene. Vi har måttet eksistere på en måte som i vår tid er forbeholdt et mindretall som enten har søkt isolasjonen frivillig eller er påført det gjennom makt og tvang. Den siste tiden har vi alle fått en smak av dette livet. Isolasjon, ensformighet og gjentagelse. Dagene har mer eller mindre glidd over i hverandre, den ene mer lik den andre. Øyeblikkene har vært lange, mens tilbakeblikkene har vært relativt tomme, for lite har egentlig skjedd som kaller på den type distinksjoner som hukommelsen avhenger av. Pandemien har vist oss at «tid» ikke alltid bare er «tid» og at det kvalitative aspektet ved tiden også er viktig, ja kanskje viktigere enn det kvantitative.

De gamle grekerne skilte som kjent mellom ulike former for tid, mellom khronos og kairos. Tiden ble forstått både kvantitativt og kvalitativt. I moderne samfunn dominerer ofte et eksplisitte fokus på kvantitativ tid, den klokke- og kalendertro tiden som kan måles i sekunder, minutter, timer, dager, uker, måneder og år. Samtidig kommer vi ikke helt unna behovet for også å kvalitetsbestemme tiden. Vi skiller mellom arbeidstid og fritid, mellom hverdag og helg, og mellom årets ulike sesonger og livets ulike faser. Sentralt for disse distinksjonene er ritualene, både de religiøse og de sekulære. Ritualer har mange funksjoner, men brukes også til å dele inn den kvantitative tiden i kvalitative tider. Ritualer skiller mellom ulike tider i det enkelte menneskes liv, fra fødsel til død. De skiller arbeid fra fritid og hverdag fra høytid, og de brukes til å markere årets ulike sesonger og viktige overganger fra en årstid til en annen. Julehøytiden er samlet sett et slik ritual – et såkalt kalendarisk ritual, som markerer slutten på det året som har gått.

Selv om man også i før-kristen tid hadde ritualer som markerte vintersolverv, har den moderne julefeiringen sin opprinnelse som en kristen høytid (Larsen, 2020). I dag arter den seg imidlertid også som et sekulært og dels synkretistisk kalendarisk ritual, som har fått global utbredelse og ofte regnes som historiens første og eneste globale høytid (Miller, 1993). Ikke slik å forstå at det nødvendigvis er en direkte motsetning mellom den religiøse og den sekulære julen i post-kristne samfunn. Mer riktig er det da å si at den sekulære julen fremdeles rommer den mer eksplisitt religiøse og kristne høytiden. I de sekulære og post-kristne samfunnenes julehøytid kobles kristne og ikke-kristne symboler og narrativer, skikker og tradisjoner til et felles etos som et flertallet i samfunnet forholder seg til og har annen form for tilhørighet til og deltagelse i.

Unntaket er kanskje mennesker med en annen eksplisitt religiøs tilhørighet, som opplever at den sekulære julen i bunn og grunn er en versjon av den kristne, og som derfor kan føle seg fremmedgjort også i møte med den sekulære julehøytiden (Plaut, 2012). For selv om julen er sekularisert, finnes det en klar korrespondanse mellom juleritualenes funksjon i det post-kristne samfunn og det etos som knyttes til deres overveiende kristne, religiøse opprinnelse. Og kanskje er denne korrespondansen enda sterkere i dag, enn det som var tilfelle i det før-sekulære kristne samfunn da ritualene var eksklusivt religiøse, og eierskapet og definisjonsmakten i større grad tilhørte kirken og geistligheten som hadde sin makelige plass i samfunnshierarkiet.

Så hva handler julen om i det sekulariserte post-kristne samfunn? Og hvilken korrespondanse er det snakk om mellom den kristne julens og den sekulære julens innhold og funksjon? Her vil jeg peke på noen trekk som først og fremst går langs eksistensielle og moralske linjer, vel vitende om at andre tilnærminger til spørsmålet muligens ville gitt helt andre svar. Jeg fokuserer også først og fremst på det som kan kalles den ideale julehøytiden – de idealene som vårt samfunn bærer frem som sosiale «script» for julefeiringen. Sentralt i dette «scriptet» står gavmildhet, fellesskap og barnet.

Empiriske studier vil selvfølgelig vise at dette langt fra er normaltilstanden for alle. Alkohol- og rusproblemer, relativ fattigdom, ensomhet, samlivsproblemer, vold i hjemmet, overgrep og omsorgssvikt tar ikke pause i julen. Derimot vil gjerne lidelsen dette forårsaker kunne fortone seg enda sterkere i en høytid der det er opplest og vedtatt at vi alle skal kose oss i fellesskap med mennesker vi er glad i og som er glad i oss. Dette til tross, idealene finnes og de utøver en normativ kraft i samfunnet. De kan ha den egeneffekt at de forsterker følelsen av «utenforskap», men de har også en viktig og potensielt positiv funksjon for alle dem som opplever seg utenfor. Idealene gir moralsk legitimitet til kravene om at det ikke skal være slik. Idealene kan på den måten bekrefte den enkeltes opplevelse av at dette fortjener jeg ikke, og de kan mobiliserer andre til sosialt ansvar, nestekjærlighet og solidaritet i samfunnet.

Det er tre sider ved det kristne julebudskapet som bygger opp under den sekulære julens verdier knyttet til gavmildhet, fellesskap og barnet. Det mest opplagte er kanskje julehøytidens som barnas høytid eller den høytiden der barna settes i sentrum av begivenhetene. I et tidligere blogginnlegg med tittelen «Nativitet og natalitet – juleevangelium for religiøse og sekulære sjeler» skrev jeg for et par år siden litt om forholdet mellom den religiøse kristne og den sekulære julefeiringen. Jeg viste til en korrespondanse mellom den kristne julens budskap og Hannah Arendts filosofi om «det genuint menneskelige» der den grunnleggende friheten og bevisstheten om at livet er fylt med stadig nye begynnelser – nye sjanser, symboliseres ved det nyfødte barnet. Sentralt i det sekulære samfunns julehøytid er fokuset på gaver og gavmildhet, familie og fellesskap, men barna settes i sentrum av begivenhetene. Jeg tror de fleste kjenner seg igjen i dette, og det illustrerer en sentral korrespondanse med det religiøse kristne julebudskapet, der Gud tar bolig blant menneskene i skikkelse av et lite og sårbart barn.

Julen kan selvfølgelig også beskrives i samfunnsøkonomiske termer som en «forbruksfest» eller «konsumerorgie» og tolkes som et uttrykk for renspikket materialisme. Å hevde at dette er alt som er å si om julehøytiden, vil imidlertid være å blande sammen ulike formale kategorier av verdier. For de aller fleste av oss har det materielle aspektet ved julehøytiden en instrumentell verdi. Det har verdi som middel til et mål, og dette målet er ikke materielt, men ideelt eller «åndelig». Dette kommer til uttrykk i vektleggingen av fellesskapsdimensjonen. Den sekulære julehøytiden er bygget rundt felleskapsverdier. Det er en tid for å styrke båndene til dem som er viktige for oss, og det som betyr noe for oss dypest sett, eller som vi føler at burde bety mest for oss i det daglige. Den sekulære julehøytidens vektleggingen av fellesskapsdimensjonen korrespondere da også med et sentralt anliggende i det religiøse kristne julebudskapet. Barnet i krybben skaper et nytt fellesskap. Det gjenforener det guddommelige med det menneskelige, og gjennom det forsones også mennesker med hverandre. Felleskapsdimensjonen i det kristne juleevangeliet er både vertikalt og horisontalt. Gjennom barnet i krybben inviteres alle mennesker inn i Guds familie.

Den sekulære julehøytidens fellesskapsdimensjon har stort sett vært begrenset til familie og nære venner. Dette henger sammen med det vi kan kalle «gave-sirkelen». Vi gir gaver til familie og venner, og får gaver tilbake. På «overfladisk» nivå kan gaveaspektet ved den sekulære julehøytiden knyttes til juleevangeliet med «de vise menn» som kom til barnet i krybben med gaver i form av «gull, røkelse og myrra». Gavmildheten som aspekt ved den sekulære julefeiringen har i stor grad vært analyserbar i antropologiske termer for gavepraksis generelt. Dette innebærer en klar reduksjonisme som ikke alltid tegner et like moralsk flatterende bilde av gavepraksisen, og det er viktig at dette ikke blir den hele og fulle sannheten om julen. Mange gir uten tanke på å få og finner stor glede i det, og opplever at dette er det viktigste ved julen.

Vi ser dessuten også stadige tegn på at en sosialetisk bevissthet og selvkritisk holdning knyttes til gaveaspektet ved den sekulære julehøytiden. For hvor går grensene for fellesskapet? Hvem hører vi sammen med, og hvor langt strekker vårt ansvar og vår omsorg seg? Den sekulære julen rommer også klare mot-kulturelle trender, som kommer til uttrykk gjennom såkalte «tredje-parts» gaver og uselviske arrangementer som utrykker et ønske om å inkludere også dem som faller utenfor. Også her finner vi en klar korrespondanse mellom den sekulære julens idealer og det religiøse kristne julebudskapet, der barnet i krybben skaper et nytt fellesskap med nye og grensesprengende moralske idealer – elsk din neste som deg selv, og hvem er da min neste?

I den ideale julen fokuserer vi på det beste livet har å by på både materielt og åndelig. Med en metafor kan vi gjerne si det slik at «jord» og «himmel» møtes i julehøytiden – og «jorden» tar «himlen» i favn. For noen er dette bokstavelig forstått, men opplevelsen av at julefeiringen også innebærer at man løfte blikket fra det hverdagslige og reflekterer over livet, tror jeg er felles for mange, både religiøse og ikke-religiøse mennesker. Julen som ritual er derfor på mange måter et kulturelt «Existential Positioning System», som vi anvender for å plassere oss selv i relasjon til helheten. Dette er et trekk som er felles både for den sekulære julehøytiden og den religiøse. Det er et trekk som kan romme ulike eksistensielle og moralske perspektiver på livet, men likevel overlappe i sine praktiske implikasjoner: God jul!

Litteraturtips:

Larsen, T. (2020). The Oxford handbook of Christmas (Oxford handbooks online). Oxford: Oxford University Press.

Miller, D. (1993). Unwrapping Christmas. Oxford New York: Clarendon Press Oxford University Press.

Plaut, J. E. (2012). A Kosher Christmas (1st ed.). New Brunswick: Rutgers University Press.