Landbruket er en særdeles viktig bidragsyter til norsk beredskap. Mat og innsatsfaktorer til matproduksjon utgjør våpen i geopolitiske konflikter. Matsikkerhet er derfor avgjørende for stabile og trygge samfunn, og for å forhindre konflikter. Betydningen av dette er bragt til nye høyder de siste årene gjennom krig, pandemi, klimakrise og uår.

Plantespisende husdyr i fare

Den aller viktigste bærebjelken i nordnorsk landbasert matproduksjon, grasnæringene og drøvtyggerne, har store utfordringer. Grasnæringene forbindes med rødt kjøtt og raping av metangass – to egenskaper som får mye negativ oppmerksomhet. Vi oppfordres til å begrense forbruket av rødt kjøtt, og heller spise hvitt kjøtt fra dyr som ikke kan leve av gras og andre beitevekster.

Landbruket skal deretter redusere produksjonen i takt med redusert etterspørsel. Utfordringen er imidlertid at dersom drøvtyggere som storfe, sau, geit og rein forsvinner, vil det få store konsekvenser for norsk matproduksjon og Norges bidrag til å nå flere av FNs bærekraftsmål.

Ressursgrunnlaget for matproduksjon i nord

FNs klimapanel sier at alle land skal produsere mat på egne ressurser. Den viktigste ressursen for landbasert matproduksjon i Norge generelt og nordområdene spesielt, er gras på inn- og utmark. 95 % av Norges areal er utmark, og halvparten av dette er egnet som beite til drøvtyggere.

Landets beste beiter ligger i Nord-Norge. Troms troner på toppen med 22 % klassifisert som svært godt beite, og Nordland ligger på andreplass, med 14 % i beste beiteklasse. I Nord-Norge utnyttes under 40 % av beitekapasiteten i utmarka, og gårdsbruk legges ned i stor fart.

Nedgang i antall gårdsbruk fra 2012-2022 var på 22 % i Nord-Norge mot 14 % for landet som helhet. Dette gjør at utmarka gror igjen med de konsekvenser det har for matproduksjon nå og i framtida.

Fermenteringsekspertene

Gass produseres i enhver fermenteringsprosess – enten det er under gjærbakst, kompostering, vinlegging eller i vomma til ku, sau og andre drøvtyggere. Det er slik mikroorganismene jobber når de omdanner organiske forbindelser til nye næringsstoffer som kan utnyttes til andre formål. I vomma blir ufordøyelig gras til næring som dyra kan bruke til produksjon av melk og kjøtt.

Drøvtyggerne har med sine fire mager, en fysiologi som gjør at de kan leve utelukkende på gras og andre beitevekster. I dagens produksjonssystemer brukes det i tillegg kraftfôr grunnet krav om effektivitet. Slik kan det produseres mer melk og kjøtt per dyr.

Arter med én mage, slik som gris og kylling kan i likhet med mennesket, ikke leve av gras. Disse er altetere som under naturlige forhold lever av både animalske og vegetabilske næringsstoffer, og som fôres utelukkende på kraftfôr i dagens driftssystemer.

Nye kostholdsråd kan få alvorlige konsekvenser

Nye nordiske kostholdsråd (NNR) publiseres i juni, der bærekraft skal innlemmes som et nytt aspekt. Foreløpige publikasjoner fra ekspertpanel og forskere har skapt store reaksjoner.

Dette skyldes bl.a. at drøvtyggerne er vurdert til å være klimaverstinger. Det foreslås følgelig at drift av utmark og innmark skal opphøre, og at gjengroing er et bedre alternativ enn grasspisende husdyr.

Dette er en lite nyansert vurdering av hva som er bærekraftig, og konsekvensene vil bli spesielt store for Nord-Norge. Kua og sauen gjør nemlig langt mer enn å rape metangass.

Balanse i regnskapet

Karbonregnskapet for drøvtyggerne består ikke bare av utslipp av metangass, men omfatter også inntekter i form av karbonbinding. Beiting bidrar til opptak og lagring av klimagasser ved at plantene binder karbon i jorda.

I tillegg hindrer beitebruken gjengroing og øker med det andel solinnstråling som blir reflektert. Dette kalles albedoeffekten og bidrar til redusert oppvarming av jordoverflata. For å vurdere beitedyras effekt på klima, er det viktig å ta med alle disse effektene slik at regnskapet framstilles riktig, og drøvtyggerne får en rettferdig rettergang. Likevel må vi huske på at naturen ikke alltid lar seg tallfeste.

Proteinmangel uten animalsk mat

Selv om klimaregnskapet for drøvtyggerne langt fra er avsluttet, blir vi likevel av miljøhensyn, oppfordret til å erstatte animalsk protein med planteprotein. Hva skjer med matsikkerheten dersom animalsk mat skal elimineres fra det norske kostholdet?

Norske bønder kan produsere mer planter som mennesker kan spise direkte, som potet og rotvekster. Dette er stivelsesrike vekster med viktige næringsstoffer som vi gjerne kan spise mer av.

Proteinrike planter som erter og bønner er langt mer krevende å dyrke i vårt klima, men vi kan ifølge Agri Analyse (2014) øke produksjonen i de beste kornområdene.

Beregninger viser at vi på denne måten kan dekke inntil 15 % av den norske befolkningens proteinbehov i år med gunstige vekstvilkår. Dersom vi ikke skal spise animalsk protein, må resten av proteinbehovet dekkes ved hjelp av importerte råvarer, produsert på andre lands ressurser. Dette har også en etisk side. Alternativet er å benytte oss av fisken i havet og drøvtyggernes genuine fordøyelsessystem.

Les også: Sau og ku kan stå på rødlista i framtida, og konsekvensene vil bli store for norsk matsikkerhet

FNs bærekraftmål mer enn karbon

Beitedyras bidrag til bærekraftsmålene handler om å ta vare på våre ressurser til produksjon av mat og klær, samt hindre tap av kulturlandskap og biologisk mangfold. Dette er også viktig for rekreasjon, turisme og friluftsliv.

Levende bygder i hele landet avhenger av livsgrunnlag for lokalbefolkningen, og gras i utmark og på eng gir inntekt til urfolk og familiejordbruk. Utøverne er samtidig forvaltere av natur- og kulturverdier, og er viktige tradisjonsbærere. Matsikkerhet, åpent landskap, biologisk mangfold og bærekraftige klær av ull er derfor verdifulle produkt fra norsk utmark.

Les også: Sauen og kua gjør mer enn å rape metangass

En solid populasjon med drøvtyggere er beste beredskap

Dersom Nord-Norge skal produsere mat for egen befolkning, og ikke gjøre seg helt avhengig av import, er kontinuerlig drift av en solid populasjon med drøvtyggere beste beredskap. Beitedyra kan leve på gras selv om kraftfôret skulle falle bort av ulike årsaker, og fortsatt gi befolkningen proteiner i form av kjøtt og melk.

Det er viktig å sikre at vi også i framtida har beitedyr i den nordnorske utmarka som kan bruke graset på inn- og utmark til å produsere mat, og dermed bidra til bærekraftig og god matberedskap i nord.

Les også: Matkunnskap - livsviktig innhold i sikkerhetspakken