Tradisjonen med å bruke rosenrot som medisin ble hevdet å strekke seg helt tilbake til vikingenes tid. En av påstandene var blant annet at vikingene brukte rosenrot som et middel mot sjøsyke. Det er bevart en omfangsrik litteratur fra norrøn tid, men ikke en eneste av disse kildene nevner rosenrot ved navn. Om vikingene i det hele brukte noen kur mot sjøsyke, ville de ganske sikkert ha holdt kjeft om noe så umandig.

Den eneste gangen vi støter på rosenrot i de norrøne kildene, er i Håkon Håkonssons saga, i forbindelse med at Inga fra Varteig bar jernbyrd for å bevise at sønnen hennes hørte til kongeætten. I forkant at prøven ble hun rådet til å smøre seg inn med en plante som fantes «på hver manns hustak her i Bergen» – og det har utvilsomt vært rosenrot. I hele det sørlige Norge, og videre nordover til Salten i Nordland, finnes det en gammel og dypt rotfestet tradisjon om å plante rosenrot på hustakene – ikke til pynt, men som beskyttelse mot lynnedslag og brann.

Magisk middel

Bakgrunnen for denne tradisjonen finner vi lenger sør i Europa. Der var det før vanlig å ha takløk (Sempervivum tectorum) på takene. I likhet med rosenrot, har takløk tykke og kjøttfulle blad. Den vil i tillegg gjerne danne tette matter på takene, slik at de nesten i sin helhet blir dekket av bladverket. Dermed gir bladene en reell beskyttelse mot at taket skal bli antent av en tilfeldig glo. De er langt mindre brennbare enn det tørre gresset man ellers gjerne finner på torvtak.

Rosenrot, derimot, står sjelden eller aldri så tett at den kan gi noen reell beskyttelse. Hos oss tjener den mer som et «magisk» middel. Folk anså det ofte for nok å sette en enkelt plante eller rot på husgavlen for å beskytte det tørre torvtaket fra å ta fyr. Folketroen var sterk, og lokalt har folk fortsatt med å plante rosenrot på dette viset helt opp til våre dager.

Hårvask og medisin

Et fåtall kilder viser til bruk av rosenrot som medisin, men angivelsene er så få at dette knapt kan ha vært vanlig. Enkeltkilder viser til bruk på svuller, mot lungesykdom og den sykdommen folketradisjonen omtaler som «mosott». I samisk tradisjon ble utkok av rosenrot, ifølge en enslig opptegnelse fra Lyngen, brukt mot urinveisplager.

Derimot har folk en rekke steder laget et utkok av jordstengelen («rota») og brukt vannet til hårvask. Noen mente at dette ga bedre hårvekst (og lokalt er planten blitt kalt hårvokster), mens andre mente at slik vask hjalp mot flass. Den viktigste grunnen til slik bruk ligger nok uansett på sett og vis i boknavnet rosenrot: det ga håret en mild duft av roser.

Fôr for utsulta husdyr

Derimot er det ingen tvil om at folk tidligere regnet rosenrot som en nytteplante. Ett viktig bruksområde var som fôr til buskapen. I eldre tid var det vanlig å sette flere husdyr inn i fjøset på høsten enn man egentlig hadde fôr til. Det førte til at buskapen ofte var utmagret og elendig på våren. Det mangelfulle kostholdet gjorde dyrene svake og syke. På samme vis som når mennesker får for lite C-vitamin i seg, kan også husdyrene bli rammet av skjørbuk, og i verste fall dø. Takket være de tykke jordstenglene, blir rosenrot tidlig grønn om våren. Langs kysten var det derfor vanlig mange steder å samle skuddene, og gi dem til buskapen. I så måte var rosenrot et verdifullt fôr på tampen av vårknipa. Den er relativt rik på C-vitamin, og kunne dermed få buskapen på beina igjen.

Vidunderkur?

Forestillingen om rosenrot som vidunderkur har sine røtter i Russland, hvor flere forskere har jaktet på såkalt adaptogene planter og innholdsstoffer. Adaptogener skal etter sigende hjelpe menneskekroppen med å takle negative miljøfaktorer, og motvirke stress og skader. I teoriene skal dette kunne bidra til en generell, styrkende effekt på kroppen, slik at man tåler mer.

Sammen med ginseng (Panax ginseng) og noen få andre planter, hører rosenrot til de mest lovende kildene til adaptogener. Det har vært forsket mye både på rosenrot og adaptogener i de senere år. Resultatene peker i retning av at rosenrot har en viss effekt, f.eks. viste det seg at snegler som levde i forurenset vann tålte dette bedre om de ble tilført rosenrot.

Noe vidundermiddel er det likevel knapt. Virkningen er nok mer i retning av den som er påvist av f.eks. for peppermynte (Mentha × piperita), som har en positiv effekt på folks yteevne. Enkelte japanske bedrifter bruker peppermynte for å få arbeidstakerne til å arbeide mer. Forskning tyder på at det kan ha noe for seg, selv om effekten er beskjeden: én prosent ekstra, eller noe slikt.

På sett og vis har også markedskreftene vist at effekten av rosenrot nok tross alt var begrenset. Etter en kortvarig storhetstid rundt årtusenskiftet, stupte salget av rosenrot fra 2006 og utover. Mens arten var på mote, fant du rosenrot i helsekosthyllene i alle større matvarebutikker. Nå er den borte derfra igjen, og de som fortsatt sverger til rosenrot, må ty til apotekene i stedet. Eller samle den selv, for det er ingenting i veien for å lage rosenrot-uttrekk ved å legge en jordstengel på sprit – men godt smaker det ikke. Det er kanskje like greit – vondt skal som kjent vondt fordrive.