I arkeologisk magasin på Tromsø Museum - nå Norges arktiske universitetsmuseum - har vi mange gamle gjenstander produsert langt utenfor grensene til dagens Norge, men som på ulikt vis har «endt opp» her i Nord-Norge. Irske beslag, romersk glass og perler fra Midtøsten er noen eksempler. Her vil jeg vise til en type smykker som stammer fra områder innen dagens Finland, Nord-Russland og nordvest-Sibir; såkalte finsk-ugriske anheng, eller hengesmykker, i bronse formet som hester eller fugler (eller begge deler?).

Smykker og draktpynt fra de østlige områdene er særlig kjent fra Nord-Norge, smykker og draktpynt er funnet langs det meste av kyststrekningen. Smykkene er funnet på boplasser, som offer- eller skattefunn, men de aller fleste er gravfunn eller løsfunn uten kjent kontekst. Ettersom metallsøking har blitt en stadig mer populær hobby de siste årene har funn av slike finsk-ugriske smykker bare økt.

De Finsk-Ugriske gjenstandene dateres gjerne til fra 900-tallet til 1300-tallet e.Kr.; perioden vikingtid til tidlig middelalder.

Bare hester og fugler, eller?

Smykkene og draktpynten har ofte dyremotiv. Noen av disse figurene er enkle å identifisere som fremstillinger av hester eller fugler, og noen ligner fugler med nebb og har hengeblikk under kroppen utformet som svømmeføtter. Andre er igjen utformet som hester med mane og med hengeblikk som kan ligne hestehover.

Det er også stor variasjon i utformingen av disse dyrefigurene. Mange er hestelignende dyr med nebb eller svømmeføtter, og andre er fuglelignende dyr med hesteman og ører. Lenkene, vanligvis med hengeblikk festet til enden, som henger under dyrekroppene, er gjerne tolket som bein. Det er ikke uvanlig at dyrefigurene er fremstilles med flere bein enn det som er «naturlig»; dyrene har gjerne fem, seks eller åtte slike lenker under kroppen.

Det er ikke alltid helt enkelt å identifiser hvilke dyr anhengene skal forestille, og det skyldes nok ikke at kunstneren ikke visste hvordan hester og fugler så ut. At dyrene ikke er fremstilt naturalistisk, er tolket som at de knyttes til religiøse forestillinger og mytiske dyr.

Som nevnt har de finsk-ugriske dyreanhengene ofte for mange «bein» Dette gjelder i hovedsak for dyrene som er vanskeligere å identifisere. De mer åpenbare fugleanhengene har sjeldent mer enn to bein. Når man ser avbildning av en hestefigur med flere enn fire bein er det nærliggende å tenkte på Odins hest, Sleipner, som ifølge mytologien hadde åtte bein. Mytene om den åttefotede hesten er samtidig en fellesmyte hos både germanerne og folk over hele Nord- og Sentral-Asia, og har stått sentral i sjamanistisk praksis. I samisk mytologi kan hesten assosieres med dødsriket og guden Rohttu. Fuglefiguren kan vise til fugler som sjamanens hjelpeånder. Anheng med stiliserte dyrefigurer er tolket som relatert til førkristen samisk og finsk-ugrisk mytologi. I Russland omtales slike smykker som amuletter og kultgjenstander, og de regnes her for å ha vært del av kvinnedrakten.

Handel, allianser eller protest?

I arkeologisk forskning har østlige gjenstander som er funnet i Norge gjerne vært tolket som spor etter handelsvirksomhet mellom øst og vest, og de omtales da som importfunn. I senere tid har forskere pekt på hvordan områdene i Nord har hatt en kulturell orientering østover helt tilbake til steinalderen. Smykkene utrykker derfor ulike former for kontakt og kulturfellesskap mellom ulike folkegrupper. De østlige smykkeformer kan ha fungert som gaveutveksling som hadde til hensikt å skape eller styrke allianser. Smykkene er ofte funnet i samiske graver, og det det er og gjort funn av østlige smykker i norrøne graver. Det er imidlertid også funnet smykker som kan knyttes til den norrøne befolkningen i samiske graver. Nyere tolkninger av slike funn hevder at dette ikke nødvendigvis representerer handel, men giftemål og slektskapsallianser mellom nordmenn og samer.

Østlige smykker og drakttilbehør fra slutten av yngre jernalder er også forstått som fysiske spor på en reaksjon, eller respons, på religionsskiftet i overgangen til kristendommen. Blant den samiske befolkningen i kystområdene i nord har det vært nærhet mellom samisk og norrøn bosetning. Gjenstandene viser til en økt signalisering av samiske etnisitet og en forskjellighet fra norrøne smykker og draktskikk.

De finsk-ugriske smykkene og drakttilbehøret kan altså dels ha hatt en religiøs betydning, samtidig som de fungerte som identitetsmarkører for den samiske befolkningen. Funn av slike smykker i norrøne graver tolkes gjerne som uttrykk for allianser og giftemål mellom samer og nordmenn. Smykkene og drakttilbehøret peker til forbindelser østover, og fra kysten i Nord-Norge dukker det stadig opp nye funn som kan bidra til å øke vår forståelse av slike gjenstander, deres bruk, spredning og meningsinnhold.

Vil du lese mer om dyrefigurene og andre finsk-ugriske gjenstander?

Schanche, A. (2000): Graver i ur og berg. Samisk gravskikk og religion 100f.kr til 1700ekr. Karasjok: Davvi Girji OS.

Storli, I. (1991): De østlige smykkene fra vikingtid og tidlig middelalder. Viking. Norsk arkeologisk årbok. Bind LIV, s. 89-104.

Gjerde H. S. (2010): Tilfeldig? Neppe. Finsk-ugriske smykker i Sør-Norge. Viking. Norsk arkeologisk årbok. Bind LXXIII, s. 49-60.

Gjessing, G. (1928): Finsk-ugriske vikingetidssmykker i Norge. Universitetets Oldsaksamlings Årbok 1927. Oslo

Zacrisson, I. (1984): De samiske metalldepåerna år 1000-1350 [doktoravhandling]. Umeå: Department of Archaeology. Umiversity of Umeå.

Hansen. L. I. og Olsen B. (2004): Samenes historie frem til 1750. Oslo: Cappelen Akademiske Forlag.