Karate blir olympisk idrett under Tokyo-OL i 2021. Gwendoline Philippe (t.v.) tar en bronse, i EM 2019, Minsk.
Karate blir olympisk idrett under Tokyo-OL i 2021. Gwendoline Philippe (t.v.) tar en bronse, i EM 2019, Minsk.

Krig, diplomati og karate i OL

Når karateutøverne inntar den olympiske kampsporthallen Budokan i Tokyo i august, så er det en symbolsk seier for Japan, og et tap for Kina.

For mens Kina mislykkes med å få wushu (kung fu) inkludert i Beijing-OL 2008, er det i år to japanske kampsporter på det olympiske programmet, både judo og karate.

Japan-Kina (2-0)

Når karateutøverne inntar den olympiske kampsporthallen Budokan i Tokyo i august, så er det en symbolsk seier for Japan, og et tap for Kina. For mens Kina mislykkes med å få wushu (kung fu) inkludert i Beijing-OL 2008, er det i år to japanske kampsporter på det olympiske programmet, både judo og karate.

Det siste tiåret har konflikten mellom Japan og Kina skapt overskrifter. Først med uenigheten om rettighetene til en gruppe øyer i Øst-Kina-havet, og nå nylig i form av «vaksinediplomatiet» (på engelsk), der landene vil øke sin innflytelse ved å dele ut COVID-19 vaksiner til land i nød. Konflikten holdes i live ved at kinesere stadig påminnes de grusomme krigsforbrytelsene, som Japan utsatte dem for under andre verdenskrig.

Idrett er politikk, noe som blir tydelig når vi ser på kampsportenes historie. De største østasiatiske kampsportene er nemlig mer enn idretter, de er merkevarer og nasjonale symboler tett knyttet nasjonenes omdømme. Og sommer-OL er en gylden mulighet til å vise land frem fra den beste siden.

I år kan Japan juble over at karate endelig er blitt både olympisk og japansk. Men gleden kan vise seg å bli kortvarig. Karate er nemlig ikke på det olympiske programmet (på engelsk) for sommer-OL i Paris 2024.

Dermed risikerer vi at 2021 blir første og siste gang, en kan se japansk karate i sommer-OL. Dette er trolig en medvirkende årsak til at Japans olympiske komité har nektet å avlyse årets OL, til tross for massivt press.

Det vestlige i østlig kampsport

Da japanerne introduserte judo som idrett under forrige Tokyo-OL i 1964, ble kampsporten brukt til å vise verden det nye, internasjonale Japan. Borte var det krigerske landet, som hadde brukt kampsporter som judo og kendo (fekting) til å hjernevaske en hel generasjon.

I stedet ble judo et symbol på fredelige møter mellom øst og vest. Dette var mulig fordi judo kombinerte moderne vestlige idéer om pedagogikk med tradisjonelle japanske teknikker, i sport og fredelig kappestrid.(1)

Det var nok også slik kineserne ønsket å bruke wushu, da de åpnet dørene for verden, under Beijing-OL i 2008. Beijing-OLs opprinnelige logo var av en wushu-utøver. Og gjennom mange år var kampsporten blitt gradvis mer tilpasset den vestlige idrettsarenaen, blant annet ved at kineserne la til en egen kategori av vanskelige hopp, inspirert av turn og andre estetiske idretter. Likevel kom ikke wushu på det olympiske programmet. (2) Kineserne måtte nøye seg med å arrangere et uoffisielt wushu-mesterskap parallelt med Beijing-OL.

Og nå har altså japanerne også lykkes med å få karate på det olympiske programmet. 2-0 til Japan?

Karate var kinesisk ...

Kineserne kan finne trøst i at karate har sitt opphav i Kina og tradisjonell wushu. Lenge var Kina en inspirasjon for nabolandet i øst. Japan importerte skriftspråk, religion og kampsport fra Kina.

Karate kom fra Kina via Okinawa, som Japan okkuperte på slutten av 1800-tallet. Ingen ville tenkt på karate som en japansk kampsport på denne tiden: «karate» betydde bokstavelig talt «kinesisk hånd», eller «kampsport fra Kina».

Karate ble ikke «japansk» av seg selv. I tiden mellom to blodige kriger ble karate bevisst gjort mer japansk.

... men ble gjort japansk ...

Etter å ha annektert Okinawa, kjempet Japan flere kriger mot Kina. Japans seier over det mer folkerike Kina i den kinesisk-japanske krig (1894-95), viste landets evne til å modernisere, men også dets vilje til å krige. Den andre kinesiske-japanske krig (1937-1945), ville senere bli bedre kjent som starten på andre verdenskrig i Asia.

Som ledd i Japans nasjonalistiske politikk på 1920-tallet, ble karate gradvis gjort mer lik andre japanske kampsporter. Blant annet innførte japanerne den hvite drakten og graderingssystemet fra hvit til svarte beltet, som i judo.

Samtidig begynte en å skrive «karate» med andre tegn. Uttalen var fortsatt lik, men meningen skiftet fra «kinesisk hånd» til «tom hånd» (fra 唐手 til 空手). Karate var ikke lenger «kinesisk kampsport», men «japansk kampsport» (budo).(3)

Japanerne begrenset også bredden innen karate til fire offisielt godkjente varianter av karate, kalt ryu eller «stilarter».(4) Det er disse som danner grunnlaget for dagens olympiske konkurranser i kata (rutiner, oppvisning).

Japanerne er imidlertid ikke de eneste som har «nasjonalisert» kampsport fra et annet land.

... og deretter koreansk ...

Etter andre verdenskrig presenterte nemlig koreanerne sin egen kampsport: taekwondo. Kampsporten ble først kjent som «koreansk karate» i Norge og Vesten. Både norske og koreanske utøvere presiserte imidlertid at taekwondo var en helt egen og – urgammel – koreansk kampsport.

Historisk forskning tyder imidlertid på at taekwondo faktisk bygget direkte på japansk karate, som ble innført etter at Japan okkuperte Korea på 1900-tallet. Slektskapet til japansk karate, ble bevisst nedtonet etter andre verdenskrig. Etter okkupasjonen var nemlig ikke det japanske, særlig populært i Korea.

Koreanerne skiftet derfor navnet fra «karate» til «taekwondo», som siden utviklet seg til sin egen kampsport, med egne rutiner og konkurranseregler. (5)

... og så olympisk ...

Denne «varianten» av karate hadde sin OL-debut allerede i Seoul-OL i 1988, og har hatt fast plass på programmet siden Sydney-OL i 2000, da norske Trude Gundersen kjempet seg til en sølvmedalje i taekwondo.

... men ikke japansk eller kinesisk!

Til tross for den fellesasiatiske historien til karate har verken Japan eller Kina kunnet dra særlig politisk nytte av at taekwondo kom på OL-programmet.

I de offisielle fortellingene, har nemlig kampsporter bare én nasjonalitet. Store Norske Leksikon beskriver for eksempel karate som japansk, wushu som kinesisk og taekwondo som koreansk kampsport. (6)

Samtidig krever den internasjonale olympiske komiteen (IOC) at alle OL-grener skal være forskjellige fra hverandre. Dermed blir konkurranser i kampsportene stadig mer særpregede. Karate har blitt kjent for slag, taekwondo for spark og judo for kast, til tross for at alle kampsportene historisk sett har inneholdt både slag, spark og kast.

Samtidig fortsetter den diplomatiske dragkampen om synlighet via kampsport og OL. Nå er nemlig både wushu og karate på programmet (på engelsk)til ungdoms-OL i Dakar 2026.

Referanser

  1. Abel, J. R. (2012). Japan's Sporting Diplomacy: The 1964 Tokyo Olympiad. International history review, 34(2), 203-220. DOI: 10.1080/07075332.2012.626572
  2. Morris, A. D. (2004). Marrow of the nation : a history of sport and physical culture in Republican China. University of California Press.
  3. Sánchez García, R.l. (2019). The historical sociology of Japanese martial arts. Routledge, Taylor & Francis Group.
  4. Stilartene shotokan, shito-ryu, wado-ryu and goju-ryu.
  5. Moenig, U. (2015). Taekwondo : from a martial art to a martial sport. Routledge.
  6. Store Norske Leksikons artikler «Karate», «Taekwondo» og «Wushu».
Powered by Labrador CMS