Norge bør lande sine kostholdsråd med et sterkere budskap omkring drøvtyggernes fordeler, og la beitedyra få sin egen kategori – uten selskap av grisen. Det må handle om fargen på driftsformen, og ikke fargen på kjøttet.
Norge bør lande sine kostholdsråd med et sterkere budskap omkring drøvtyggernes fordeler, og la beitedyra få sin egen kategori – uten selskap av grisen. Det må handle om fargen på driftsformen, og ikke fargen på kjøttet.

Mat-Norge i rødt, hvitt og blått - kjøttets fargekart på villspor

Sau, geit, rein, ku og gris. Hvem hører ikke hjemme her? Svaret er grisen. Den kan ikke leve av gras. Likevel er grisen gruppert sammen med grasetere og definert som rødt kjøtt. Dette blir det full forvirring av når både helse- og miljøråd skal gis.

Nye nordiske ernæringsråd (NNR2023)

De nordiske kostholdsrådene ble klare i juni 2023. Det nye er at rådene inkluderer miljømessig bærekraft. Arbeidet har skapt uenighet blant forskerne. De norske rådene skal landes i 2024. Hva vi bør velge å spise av hensyn til miljøet, skal presenteres i eget kapittel. Vil drøvtyggerne tape terreng også denne gangen?

Vi har fått nordiske råd for hva som er best å spise for helsa og miljøet. For rødt kjøtt er grensa maks 350 gram i uka. Både kua og grisen er definert som rødt kjøtt, men her stopper likheten. Kua er drøvtygger og grasspiser. Grisen er alteter og kan ikke leve på gras. Hvis vi spiser rødtkjøtt-kvoten i form av svin, går det dårlig med beitedyra og norsk matsikkerhet.

Omnivor gris og herbivore drøvtyggere 

Grisen er i likhet med mennesket en alteter med én mage. Ute i fri natur er grisen mest interessert i det som befinner seg under bakken, som stivelsesrike røtter, mark, insekter og mus. Grisen vi spiser er imidlertid for det meste innendørs, og spiser 100 % kraftfôr som i hovedsak er korn. 

Sau, geit, ku og rein er rene planteetere med fire mager. De trenger ikke korn, og lever godt på 100 prosent norsk gras – noe det finnes mye av i Norge. De er nemlig spesialisert for å skaffe seg næring ved å fermentere fiberrike planter som vi andre ikke kan utnytte. Dette skyldes mikrofloraen i vomma. Slik omdanner drøvtyggerne gras til kjøtt og melk. 

All fermentering produserer gass, og fra vomma avgis metangass, CH4. Denne er definert som en klimagass. Derfor er de drøvtyggende fermenteringsekspertene blitt miljøverstinger, i motsetning til grisen som ikke kan fermentere og leve av gras. Av miljøhensyn rådes vi derfor til å velge gris framfor sau og ku, men er det så lurt?

Grisen har bare én mage, slik som mennesket, og kan ikke leve av gras. Den hører derfor ikke hjemme i samme kategori som beitedyra. Den trives likevel ute, og er mest interessert i det som befinner seg under bakken.
Grisen har bare én mage, slik som mennesket, og kan ikke leve av gras. Den hører derfor ikke hjemme i samme kategori som beitedyra. Den trives likevel ute, og er mest interessert i det som befinner seg under bakken.

Hvitvasket kylling

Ernæringsråd påvirker matkulturen

Matkulturen er i stadig endring, og påvirkes av endringer i samfunnet. Endringene kan være knyttet til ideologi og religion, politikk og økonomi og til sosiale- og klimatiske forhold. Endret matkultur kan gi ulike konsekvenser.

NNR2023 kan endre norsk matkultur i en retning som kan få store konsekvenser på mange plan, både for matsikkerhet, bærekraftig matproduksjon og forbruk, karbonbinding, helse, kulturlandskap, biologisk mangfold og sysselsetting.

Kyllingproduksjonen framstilles som hvit og langt bedre enn kjøttproduksjon fra drøvtyggerne. Nordiske råd sier at vi ikke bør øke forbruket, men maner heller ikke til reduksjon. Vi kan med andre ord opprettholde det enorme inntaket som på 60 år har økt fra nesten ingen ting til over 20 kg pr. innbygger og år (engrosforbruk). 

Kylling og høns er også omnivore som ikke kan leve av gras. I likhet med grisen, finner de glede i å rote etter mark og insekter, og nappe noen urter og mus i ny og ned - dersom de skulle få muligheten til å gå fritt ute.

Vi spiser i dag fire ganger mer kylling enn sau, og seks ganger mer svin enn sau – nokså bakvendt i et land med 95 prosent utmark, og der graset vokser villig både langt mot nord, høyt til fjells og langs værhard kyst. Er det virkelig bærekraftig å stimulere til enda større skjevfordeling ved å fraråde å spise grasbasert kjøtt? Fordelene MÅ veies opp mot ulempene.

Fôrkorn eller matkorn? 

Kylling og svin fôres på 100 prosent kraftfôr, i hovedsak korn, basert på enten andre lands ressurser eller korn dyrket på norsk jord. Norsk fulldyrket jord må forvaltes med klokskap. Dette er en svært verdifull ressurs som utgjør kun 3 prosent  av vårt landareal. Det er her vi kan dyrke mer mat direkte til folk. 

I tillegg må vi prate om hva som defineres som fôrkorn og matkorn. Å la bygg gå til dyrefôr, og å sette skyhøye kvalitetskrav for hvete som sikrer oss luftige bakverk, bidrar til å øke norskandelen av korn som fôr til dyr. Dette ser pent ut i et delregnskap for økt selvforsyning i husdyrproduksjonen, men bør ikke legitimere et kornbasert kjøttforbruk. Kostholdsrådene våre bør gjenspeile dette; vi er del av en verden der de sultrammede blir stadig flere.

Fra blått hav får vi oppdrettslaks 

Den som hadde fryktet at oppdrettslaksen sto i fare for å få begrensninger av kostholdsrådene, kan beroliges: Du kan fortsatt spise laks med god samvittighet, selv om oppdrettslaksen i dag fôres på over 70 prosent importert mat fra landbruk i andre land. Stikk i strid med sin natur er laksen tvunget til å spise vegetarisk. Hvordan påvirker dette helse- og miljøeffekten av å spise laks, for ikke å glemme dyrevelferden? 

I rettferdighetens navn sier rådene at oppdrettsfisk kan ha en negativ påvirkning på miljøet. Dermed antydes det at det bør velges fisk fra bærekraftige oppdrettssystemer. Er det bare i laksedisken man kan ta gode miljøvalg? Hva med kjøtt fra husdyr som lever på land?

Grønt beitebruk

Rådene antyder at rødt kjøtt fra drøvtyggere kan forsvares dersom man velger driftsformer der beiting inngår. Det pekes på at dette er positivt for biodiversiteten, og det er bra. De positive effektene ved beitedyr er likevel langt flere enn som så. Et tungtveiende argument i Norge er at utmarksbeite, både ut fra volum og kvalitet, bidrar til økt matsikkerhet. Dette er viktig dersom vi skulle hindres i å importere mat til folk og fe. Og det kan skje! Slik er en populasjon med drøvtyggere et viktig verktøy for selvforsyning av høyverdig protein. Gjengroing, albedo, karbonbinding, levende bygder, lokal verdiskaping og kulturarv er også en del av bildet.

Kjøtt er ikke kjøtt! 

Vi må snakke om hvilket kjøtt vi kan produsere på norske ressurser. Denne informasjonen må ut til folket! Det er ikke fargen på kjøttet som skal bestemme. Det er fargen på driftsformen som er viktig, og den bør være grønn. Dyra må grupperes på en redelig måte. Folk må få øynene opp for at kjøtt produseres på svært ulike vis. Kylling og sau er ytterpunkter til ettertanke i grasnasjonen Norge.

Intet marked – ingen produksjon

Utfallet av kostholdsrådene påvirker forbruket – spesielt i offentlig sektor. Hvis vi velger bort drøvtyggere faller produksjonen bort og matsikkerheten svekkes. Drøvtyggerbonden forsvinner sammen med sauen og kua, graset råtner og landskapet gror igjen. Vi anbefaler at Norge lander sine kostholdsråd med et sterkere budskap omkring drøvtyggernes fordeler, og lar beitedyra få sin egen kategori – uten selskap av grisen.

Les også:

Kilder:

Powered by Labrador CMS