Rakel har overtatt gården etter foreldrene sine. Storesøster Rebekka følger henne med kameraet. De ønsker å gi oss et sammensatt og rikt bilde av et komplekst samspill mellom folk, natur og husdyr. Det handler om SAU - og sau er mye.

SAU - det handler om artsmangfold

Sauen er et beitedyr. Den er utviklet for å bevege seg i kupert terreng og finne fram til spiselige vekster på egenhånd. De grasspisende dyra har satt spor i landskapet i mange tusen år, og bidratt til et rikt artsmangfold - skapt i et samspill mellom mennesker og husdyr.

Eva Narten Høberg og Thomas Holm Carlsen NIBIO
Publisert
Artsmangfoldet i kulturlandskapet opprettholdes ved ekstensiv beiting og slått. Når gårdsbrukene legges ned vil landskapet bli gjengrodd.
Terje Nystabakk lærer bort kunsten å sette opp en hesje til datteren Rakel som nå skal overta ansvaret for å forvalte ressursene i Nystabakkan.

«Det er en viktig samfunnsoppgave å produsere mat og forvalte jorda og kulturlandskapet.» Dette sier Rakel, den nye bonden som i filmen SAU skal overta denne samfunnsoppgaven fra sin far, Terje Nystabakk. Terje har slått graset «rundt hver en stein og langs ethvert gjerde i bygda», og har også invitert befolkningen inn på gården for å være med på slåttonna. Dette er viktige tiltak for å bidra til både matsikkerhet, ressursutnyttelse, et rikt kulturlandskap og artsmangfold.

Artsmangfold i smått og stort

Noen arter er mer synlige enn andre. Store tre, ville pattedyr og fugler framstår for mange som mer karismatiske enn de små og knapt synlige artene i naturen. Beitemarksopp, karplanter, lav og moser er eksempler på detaljer i et kulturlandskap i hevd. Disse små og uanselige artene representere verdifulle gener vi er i ferd med å miste.

Omtrent 1/3 av samtlige rødlistede arter finnes i det åpne kulturlandskapet hvor sauen er helt sentral. Et unikt artsmangfold av planter, sopp, insekt, fugler og jordorganismer opprettholdes ved ekstensiv beiting og slått.

Beitemarksopp i kulturlandskapet er kanskje ikke like lett å få øye på som store tre, men er ikke mindre viktige av den grunn. 1/3 av alle rødlistede arter finnes i det åpne kulturlandskapet.

SAU – et anvendelig husdyr i norsk landskap

Sauen er en drøvtygger som har evne til å omdanne gras, urter og kratt til kjøtt og ull til nytte for menneskene. Den var et av de første husdyra som ble temmet. Sauen har bidratt til å forme landskapet og naturen, både de store linjene og de ørsmå detaljene. Dette har skjedd både ved sauens beiting og ved menneskelig høsting av vinterfôr til dyra.

Beitedyra er viktige for å opprettholde artsmangfoldet i kulturlandskapet. Det blir stadig færre som bruker beiteressursene i utmarka.
Den norske driftsformen på sau kjennetegnes ved at sauer og lam høster maten for egen maskin i sommerhalvåret. "Sauen beiter på steder vi ikke får brukt på noen annen måte", sier Rakel Nystabakk, hovedpersonen i dokumentaren SAU.

SAU - det handler om ...

... en rekke viktige tema som vil belyses ved hjelp av korte innlegg. Det handler om ressursforvaltning, matsikkerhet, kunnskapsoverføring, dyrevelferd og artsmangfold. Det handler om bærekraft.

Les mer i denne bloggen om noe av det som søstrene Nystabakk ønsker å formidle gjennom dokumentaren "SAU".

Sauen beveger seg godt i ulendt terreng, den er relativt liten og lett, og forårsaker sjelden tråkkskader i naturen i motsetning til tunge storferaser. Den virker heller ikke skremmende i møte med folk. Sauen blir omtalt som utmarkas slåttekar, som selv høster sommermenyen for egen maskin. Vinterfôret må den få hjelp til å høste og konservere.

Beiting på dyrene og naturens premisser

Sauen har et følsomt og bevegelig muleparti med en delt overleppe. Dette gjør den i stand til å beite selektivt, det vil si å velge ut de beiteplanter som den ønsker. I utmarka er det som regel et mangfold av planter å velge blant, og sauen oppsøker det som den til enhver tid foretrekker. På den måten dekkes næringsbehovet på utmarkas vekster.

Det er viktig at antall beitedyr holdes på et passe nivå. Overbeiting er ikke ønskelig, verken av hensyn til sauene eller naturen. Likevel er det manglende beiting som dominerer bildet i Norge, med gjengroing som følge. Dette er en trussel mot naturmangfoldet i kulturlandskapet. Norge består av 95 % utmark, og halvparten av området er egnet til beite for grasspisende dyr. Det er plass til langt mer sau i utmarka, uten fare for overbeiting, men kunnskap kreves.

Les også: Utmarksbeite – en stor grønn ressurs

Høsting av vinterfôr til dyra

I dag er det en sjeldenhet at bonden tar vare på graset som vokser på ulendte og kronglete steder, langs gjerder, vegkanter og rundt steiner der traktoren ikke kommer til. For å høste dette graset trenger man ljå og kanskje en manuell tohjuls-slåmaskin. I filmen ser vi at dette praktiseres. Rakels gård ligger i et område som har status som Utvalgte kulturlandskap i jordbruket. Ordningen skal «…sikre verdier knyttet til landskap, biologisk mangfold, kulturminner og kulturmiljøer, herunder sikre langsiktig skjøtsel og drift».

Konservering av graset ved tørking på hesj praktiseres også på deler av arealet. Dette er gammel kunnskap som tas vare på, og som videreformidles i Nystabakkan ved å invitere lokalsamfunnet til å være med på tradisjonell slåttonn. Rakel uttaler at det er fremtidig beredskap i at folk har kunnskap om å drive jorda.

Les også SAU- det handler om ressursforvaltning.

Overlevering av kunnskap

Terje og Ann Katrin har verdifull kunnskap om å forvalte kulturlandskapet og ta vare på husdyr. Det handler om å utnytte ressursene, og samtidig hindre gjengroing og ta vare på arter. Å svinge en ljå og å sette opp en hesje er eksempler på kompetanse som må utøves for å tas vare på. Alt må læres, og i filmen ser vi hvordan Terje lærer bort kunsten å sette opp en hesje til neste generasjon.

Rakel sier: «Jeg tror fremtiden er for sånne bruk som dette. Jeg tror fremtiden krever et helt annet energiregnskap av oss. Og hvordan vi definerer effektivitet. Jeg tror vi må drive med mer manuell arbeidskraft. Og i mindre skala. Det er mer bærekraftig enn de store industribrukene. Det føler jeg meg helt sikker på.»

På 23 år er antall gårdsbruk i Nord-Norge med sau mer enn halvert. Dette innebærer at 1572 bruk har sluttet med sau. Da har minst like mange fagfolk sluttet uten å rekruttere nye, og mye kunnskap står i fare for å gå tapt. Samtidig taper vi det åpne kulturlandskapet med tilhørende biologisk mangfold.

Matsikkerhet forutsetter matproduksjon

Landbruk i hele landet er et viktig kjennetegn i Norge, men bildet slår sprekker. Rakel og Rebekka vil vise fram dette bildet før det er for sent. Sauebrukene legges ned over hele landet, og nedgangen er størst i nord. Årsakene er sammensatte, men likevel er etterspørselen etter produkter fra sau og lam avgjørende for om det fortsatt skal være gårdsbruk med sau i Norge. Årlig forbruk av sau og lam utgjør bare 4,5 kg pr. innbygger. Dette har vært stabilt lavt i mange tiår, mens forbruket har økt betraktelig for kjøtt som er produsert på dyr som ikke kan leve av gras. Industrialiseringen har bidratt til at vi spiser ca. 20 kg kylling og 26 kg svin.

Les også Sau og kylling – ytterpunkter til ettertanke i grasnasjonen Norge

Kostholdsrådenes omstridte begrensninger for rødt kjøtt bidrar til at forbruket av kjøtt fra sau og lam kan reduseres ytterligere, mens forbruket av kylling kan bli uforandret. Skjevheten forsterkes av omstridte miljøråd som også rammer de grasspisende dyra, siden fermentering av gras i drøvtyggernes mage produserer klimagassen metan.

Les også Mat-Norge i rødt, hvitt og blått – kjøttets fargekart på villspor

Artsmangfold på menyen

Avvikling av sauebruk i Nord-Norge innebærer 26.000 færre småfe de siste 23 år, og når vi vet at disse får lam og kje som også beiter om sommeren, blir det store områder som ikke beites lenger. Beregninger for hele landet viser også at 1,5 millioner dekar jordbruksareal kan være ute av drift. Dette kommer i tillegg til redusert bruk av utmarka.

I tillegg til at matsikkerheten svekkes om vi velger bort drøvtyggerne, vil også et unikt artsmangfold av planter, beitemarksopp, insekt, fugler og jordorganismer forsvinne fra kulturlandskapet om vi tar bort drøvtyggerne og lar det gro igjen med krattskog. Vi har også et ansvar for naturkrisa som vi er midt inne i, og det er kun beitedyra som kan opprettholde artsmangfoldet i kulturlandskapet gjennom ekstensiv beiting. Dagens forbrukere er opptatt av natur og miljø, og sau og lam burde derfor stå sterkt i konkurransen om markedets valg av kjøtt på menyen. Dette er noe av motivasjonen for at Rakel og Rebekka gjennom filmen SAU vil vise fram hva vi har, før vi mister det.

 Les mer:

Følg med i denne føljetongen med utgangspunkt i filmen SAU. Det handler også om

 Kilder:

Vil du vite mer om SAU og Rakels arbeidshverdag i Nystabakkan?

Følg med i denne føljetongen med utgangspunkt i filmen SAU. Det handler også om ressursforvaltning, dyrevelferd og artsmangfold.

blogg-matkultur-og-matopplevelser blogg
Powered by Labrador CMS