Planter som beskytter mot det overnaturlige

- en alternativ inngang til botanikk

Publisert

I dag er det den siste dagen i oktober - halloween! Dette er dagen hvor grensen mellom den virkelige verden og det hinsidige viskes ut, og skapninger fra dine verste mareritt trer ut av skyggene.

Er du redd forkledningen din ikke er tilstrekkelig for å narre nattens tjenere? Da kan det være greit å vite hva du kan bruke for å beskytte deg selv og dine nærmeste mot mørkets krefter.

Det er ikke bare sølvkuler og staker som kan stoppe overnaturlige skapninger, men også planter!

Nedenfor vil du få en innføring i et lite utvalg plantearter fra den norske naturen som ryktes å være effektive ved bekjempelse av blant annet hårete hamskiftere med sinneproblemer, påtrengende lakenbærere i stemmeskifte og kåte, bleike grever med hoggtenner.

Tyrihjelm: et dødelig våpen

Tyrihjelm, Aconitum septentrionale, kan brukes for å bekjempe varulver, men er også svært giftig for mennesker. Planten har håndflikete blader og gjenkjennes med sine smale og hetteliknende, lilla blomster. Foto: Kristian Hårdenson Berntsen, Biologiportalen.net, CC BY-NC-ND
Tyrihjelm, Aconitum septentrionale, kan brukes for å bekjempe varulver, men er også svært giftig for mennesker. Planten har håndflikete blader og gjenkjennes med sine smale og hetteliknende, lilla blomster. Foto: Kristian Hårdenson Berntsen, Biologiportalen.net, CC BY-NC-ND

Står Hallgeir Kvadsheim og banker på døra fordi sølvbudsjettet ditt for lengst er sprengt? Fortvil ikke, det finnes en mer økonomiske løsningen på lykantrop-problemet i nærområdet ditt, nemlig tyrihjelm (Aconitum septentrionale)!

Tyrihjelm er en urt i hjelmslekta i soleiefamilien. Planten har håndfliket blader og gjenkjennes med sine lilla, smale, hetteliknende blomster arrangert i lange klaser - hver enkelt blomst er festet til en midtakse med en blomsterstilk. Tyrihjelm skal tidligere ha blitt brukt i bekjempelse av både ulv og lus.

Idag, derimot, benyttes den hyppigst av underholdningsbransjen i kampen mot varulver, og tyrihjelmen nevnes i denne sammenheng i blant annet Harry Potter, Teen Wolf og The Vampire Diaries universene. De overnaturlige kjøterne risikerer stor kroppslig skade ved ulik type eksponering (fysisk, inhalering, konsumering) for tyrihjelm og kan dø om de får den i blodomløpet.

Planten er faktisk svært skadelig. Den inneholder et giftig alkaloid kalt akonitin som de færreste vil tåle, verken varulver eller ordinære borgere. Uforsiktig håndtering og inntak av planten kan fører til intet mindre enn kramper, lammelse og død!

Derfor bør tyrihjelmen antagelig bare få stå i fred i fjellbjørkeskogen, der hvor den naturlig hører hjemme. Forøvrig er flere av tyrihjelmens nære, og like giftige, slektninger vanlige hageplanter rundt om i landet, slik som storhjelm (Aconitum napellus) og oktoberhjelm (Aconitum carmichaelii).

Misteltein: hyggens forkjemper

Misteltein, Viscum album, kan anvendes i kampen mot varulver. Planten vokser på løvtrær og har læraktige, vintergrønne blader. Det er bare hunnplantene som utvikler de hvite bærene. Foto: Hans, Pixabay, CC
Misteltein, Viscum album, kan anvendes i kampen mot varulver. Planten vokser på løvtrær og har læraktige, vintergrønne blader. Det er bare hunnplantene som utvikler de hvite bærene. Foto: Hans, Pixabay, CC

Å ha misteltein (Viscum album) hengende over døren bidrar til mer hygge enn de fleste er klar over. I tillegg til at tradisjonen visstnok skal føre til økt fertilitet, skal mistelteinen også kunne beskytte deg mot de mest hårete og uskikkelige gutta; varulvene.

Mistelteinen hører til i mistelteinslekta i sandeltrefamilien. Du finner den viltvoksende i Norge på ulike løvtrær som en halvparasitt - den stjeler vann og næring fra treet den vokser på samtidig som den produserer noe næring selv ved fotosyntese. Misteltein har distinkte hann- og hunnplanter, derfor utvikler ikke alle buskene de karakteristiske hvite bærene, bare hunnene.

Flere litterære verk om varulver nevner deres avsky for denne vintergrønn planten med læraktige blader, men den eksakte virkningen av misteltein på hamskifterne er lite utredet. Planten er giftig og vil både hos mennesker og hunder kunne føre til kvalme, smerter, diaré og brekninger ved konsumering.

Toksisiteten til tross, brukes mistelteinekstrakt i kontrollerte doser som alternativ behandling ved kreft. Hvorvidt en slik behandling har en positiv effekt på pasientenes livskvalitet er ikke vitenskapelig avklart. Så med mindre varulver er hypersensitive for dehydrering kan det være fristende å fundere på om deres forakt for misteltein bunner i en underliggende fobi for alternativ medisin.

Uansett, misteltein, og følgende også treet den vokser på, er fredet i Norge så du må belage deg på import om du har en varulv til besvær!

Rome: de dødes lanterne?

Rome, Narthecium ossifragum, kan brukes mot spøkelser. Planten vokser på myr og har gule, stjerneformede blomster og flattrykte, sukkulente blader. Foto: Thomas Griesohn, flickr, CC BY-SA 2.0
Rome, Narthecium ossifragum, kan brukes mot spøkelser. Planten vokser på myr og har gule, stjerneformede blomster og flattrykte, sukkulente blader. Foto: Thomas Griesohn, flickr, CC BY-SA 2.0

På selveste halloween er det ikke usannsynlig at et spøkelse eller to kommer på uanmeldt kveldsbesøk. Plages du derimot med at ditt interiøret til stadighet flytter seg på uforklarlig vis eller lyden av fottrinn i nattens mørke? Da kan du forsøke urten rome (Narthecium ossifragum) for utdrivelse av bortkomne sjeler.

Rome er en myrplante med knallgule, stjerneformede blomster og sukkulente, flattrykte blader arrangert i en vifteform. Planten kalles «bog asphodel» på engelsk, og ifølge W. H. D. Rouses oversettelse av Odysseen skal asphodel (en plantegruppe) lede de dødes sjeler fra “skjærsilden” til sin rette plass i det hinsidige.

Romen er ingen ekte asphodel-art, den hører til i romeslekta i romefamilien. Til tross for mangel på nært slektskap kan de morfologisk (utseendemessig) minne om hverandre.

Erfaringer fra det norsk landbruket gir også støtte for liknende veileder-egenskaper hos romen. Rome inneholder nemlig giftige steroide saponiner som er svært skadelige for drøvtyggere, og romeforgiftning blant husdyr skjer hyppig her til lands. Ved konsumering vil altså romen lede husdyrene, ja... direkte til det hinsidige! Så med mindre du setter pris på det paranormale selskapet, eller har husdyr på innmark, skader det ikke å gi romen et forsøk.

Jernurt: fremmedarten som kom i grevens tid?

Jernurt, Verbena officinalis, er en fremmedart som kan skremme bort vampyrer. Planten kjennes igjen med sine fjærflikede blader (ikke avbildet) og små bleikrosa blomster i lange bladløse aks. Foto: anro0002, flickr, CC BY-SA 2.0
Jernurt, Verbena officinalis, er en fremmedart som kan skremme bort vampyrer. Planten kjennes igjen med sine fjærflikede blader (ikke avbildet) og små bleikrosa blomster i lange bladløse aks. Foto: anro0002, flickr, CC BY-SA 2.0

Det er allerede blitt funnet malariamygg både i Trøndelag og Finnmark. Hvem vet hvor lang tid det tar før blodsugere av heftigere kaliber finner veien nordover? Så nå gjelder det å være ekstra forberedt.

Man må i tillegg ta til etterretning av vampyrenes først antatte intoleranse for hvitløk muligens bare er oppspinn. I fjor ble det publisert et studie i tidsskriftet til den norske legeforeningen som støtter opp om denne påstanden. Så hva gjør vi da? Som du sikkert har gjettet, kan man søke råd i Norges flora, eller rettere sagt, innførte flora.

Det finnes nemlig en fremmedart som relativt nylig har etablert seg i landet; jernurten (Verbena officinalis). Denne veksten har lenge vært ansett som både medisin- og trolldomsurt, og tidligere trodde man at jernurten besatt overnaturlige krefter som kunne nøytralisere slangebitt.

Det er først i nyere tid, blant annet i The Vampire Diaries, at den har blitt brukt i bekjempelse av andre skapninger med huggtenner. Jernurten hører til jernurtslekta i jernurtfamilien. Den er en ballastplante fra Middelhavsområdet som gjenkjennes med sine fjærflikede blader og små bleikrosa blomster i lange bladløse aks - blomstene er plassert enkeltvis og sittende (uten blomsterstilk) på en lang midtakse, og under innfestningspunktet til blomsten mangler støttebladet.

Planten er populært anvendt i te for sine beroligende og søvndyssende egenskaper. Hos vampyrer, derimot, har den en toksisk effekt. Urten skal altså ved fysisk kontakt eller inntak (direkte eller indirekte gjennom menneskeblod) kunne medføre svekkede krefter, brannskade, hallusinasjon og bevisstløshet hos vampyrer. Med andre ord, svært ugunstige virkninger for de ellers kontrollerende og utspekulerte blodsugerne. Nå som mørketiden er ankommet kan du altså sove godt på en kopp jernurt-te velvitende om at du ikke havner på menyen til de lyssky grevene.

Prikkperikum: mørkets utdriver

Prikkperikum, Hypericum perforatum, kan anvendes mot demoner, onde ånder og hekser. Planten kjennes igjen med sine gule blomster, eggformede, prikkete blader og en stengel med to utstikkende lister. Foto: nz_willowberb, flickr, CC BY-NC 2.0
Prikkperikum, Hypericum perforatum, kan anvendes mot demoner, onde ånder og hekser. Planten kjennes igjen med sine gule blomster, eggformede, prikkete blader og en stengel med to utstikkende lister. Foto: nz_willowberb, flickr, CC BY-NC 2.0

Skal du på halloweenfest med grøssende aktiviteter og høy musikk? Synes du i tillegg at det er gøy å kle deg ut i underlige og fryktinngytende kostymer? Da står du i faresonen for å bli besatt av demoner. Skulle uhellet først være ute og du ha behov for djevleutdrivelse kan du finne løsningen i naturen.

Den viltvoksende planten prikkperikum (Hypericum perforatum), også kjent som johannesurt, har gjennom tidene blitt anvendt under eksorsisme. Prikkperikum hører til perikumslekta i perikumfamilien. Urten har typiske prikkete og eggformede blader som to og to er plassert motsatt (på hver sin side) oppover en stengel med to utstikkende lister.

Blomstene er gule og stjerneforma, og det ble sagt at lukten av dem drev ut mørket fra stakkaren som var besatt. Prikkperikum har også opparbeidet seg andre egenskaper i folklore, blant annet evnen til å avsløre hekser og å fortrenge mørkets skapninger ved dens nærvær. Ved å for eksempel bære planten som en amulett eller bruke den til å dekorere dør- og vinduskarmer kunne man holde unna alt med onde hensikter. Innen folkemedisin har planten vært ansett som et universalmiddel, og da hovedsakelig «perikumsbrennevin» laget av blomsterknoppene.

I dag brukes planten mest som naturlegemiddel mot milde depresjoner og fås kjøpt på apoteket. En utfordring med bruken av prikkperikum er at den kan endre nedbrytningsprosessen til andre legemidler og dermed påvirke effekten av dem, for eksempel p-piller, epilepsimedisiner og blodfortynnenede legemidler. Det av denne grunn alltid en god idé å snakke med en farmasøyt før man kombinerer bruken av prikkperikum med andre medikamenter.

Skulle derimot en av kveldens festdeltakere begynne å taler i tunger, hisse på religiøse symboler og plutselig gå i bro kan det ikke akkurat skade å tilby litt blomstersniffing. Obs, husk at for å bevare plantens krefter skal den plukkes med venstre hånd etter man har spurt om dens tillatelse!

Rogn: universalmiddelet mot det overnaturlige

Rogn, Sorbus aucuparia, kan brukes mot hekser, vampyrer, varulver, feer, demoner og alle andre overnaturlige skapninger, og er et av de mest myteomspunne trærne i Europa. Rogn gjenkjennes med et finnet blad bestående av flere frie og jevnstore småblad. Treets små og hvite blomster utvikles til røde bær utover høsten. Foto: douneika, flickr, CC BY-NC-SA 2.0
Rogn, Sorbus aucuparia, kan brukes mot hekser, vampyrer, varulver, feer, demoner og alle andre overnaturlige skapninger, og er et av de mest myteomspunne trærne i Europa. Rogn gjenkjennes med et finnet blad bestående av flere frie og jevnstore småblad. Treets små og hvite blomster utvikles til røde bær utover høsten. Foto: douneika, flickr, CC BY-NC-SA 2.0

Blir det for vanskelig å holde styr på hvilke planter som kan brukes mot hva? Da kan du trøste deg med at det her til lands finnes et tre som bekjemper alt av overnaturlig utøy, og det heter rogn (Sorbus aucuparia).

Få trær er like myteomspunne, og i Europa er rogn høyt aktet for sin potente kraft mot ondskap og mørkets tjenere. Rognen har et sammensatte, finnet blad — bladet består av flere mindre småblad festet sammen på en midtakse som ender i en felles bladstilk. På høsten er dette tydeligere å se fordi da vil småbladene falle av som en samlet enhet. Rogn hører til i asalslekta i rosefamilien og skiller seg ut fra sine nære slektninger ved at småbladene er like store og frie (ikke sammenvokste).

Tidlig på sommeren får rognen hvite blomster som utover høsten utvikles til de karakteristiske røde bærene. Eksempler på ulike måter rogn har blitt anvendt mot overnaturlige skapninger er skildret nedenfor. I alle tilfellene fungerer treet som en slags beskyttende barriere mellom to verdener, våres verden og det hinsidige.

Studerer man undersiden til rognebærene vil man også oppdage noe underlig; et lite pentagram — et gammelt symbol på beskyttelse, formet som en femtagget stjerne. Kan dette tolkes som en manifestasjon av rognens magiske krefter? Den mest sannsynlige forklaringen er at blomstens fem begerblader blir sittende igjen på bunnen av rognebæret når det modnes (blomsten utvikles til frukten), noe som forekommer hos mange andre arter i rosefamilien.

Uansett, hører du et brakende høyt smell på denne mørke natta i oktober kan du takke rognen for at det kun er en desorientert sidensvans som fløy i vindusruta di.

Bruk av rogn mot mørkets krefter:

  • Ved å henge kvister av rogn over inngangen til stall eller låve kunne man beskytte husdyr mot blant annet vampyrer, feer eller sykdom. Var et ku forhekset og gav lite melk, kunne man bryte trolldommen ved å henge en rognkrans om hornene, eller rise kua med en rognkvist. Som forebyggende tiltak kunne man gjete husdyrene med en rognkvist og lede dem gjennom oppsatte buer av rogn.
  • Ved å bære en krans eller kors av rogn med en rød tråd fastbundet kunne man beskytte seg selv mot alt som ville én vondt. Hjemme holdt man onde ånder på avstand ved å henge rognkvister over dører og vinduer, eller ved å plante rogn i tunet.
  • Ved å plante rogn på kirkegårder kunne man beskytte de dødes sjeler, eventuelt beskytte de levende mot de begravdes uglade sjeler.

Det som her er skrevet om plantene og deres virkning er kun ment som informasjon. Forfatteren tar ikke ansvar for eventuell kroppslig, materiell eller overnaturlig skade som skulle oppstå ved anvendelse av de presenterte plantene.

Anbefalt lesning:

Thiselton-Dyer TF (1894). The Folk-lore of Plants. Library of Alexandria, USA