Å studere natur hadde vært lett hadde det ikke vært for naturen
Hva har egentlig blåbær, humler, moskus, mygg, og matpakke til felles? Foruten å være typiske trekk ved en skikkelig god fjelltur, er disse glosene også fellesnevnere for årets runde med Climate Ecotones-prosjektet til NINA!
I Climate Ecotones ser vi på sammenhengen mellom blåbær og humler i skogen, ved tregrensen og i alpin sone. Det gjør vi ved å sette opp spesielle nettingbur som stenger humlene ute over utvalgte 1x1m ruter med blåbærplanter. Så undersøker vi forskjellene innafor og utenfor «burene».
Høres enkelt og greit ut, ikke sant? Feil! Fordi en iboende egenskap til naturen nettopp er uforutsigbarhet betyr dette at vi som deltakere også må være forberedt på det meste. I fjor var vi ute i midten av juni, og vi måtte spa frem plott fra under snøen før vi kunne sette opp burene. Vi planla å sette opp årets bur til omtrent samme tid som i fjor, men moder natur var også uenig i den planen og satte i stedet i gang en ordentlig varmebølge. Plutselig var våren over oss, og flere av våre feltspeidere kunne rapportere om at blåbærene allerede blomstret. Emergency! Burene ville bli helt unyttige dersom blomstene ble pollinert før vi fikk satt dem opp! Her var det bare å være snarrådig, og en sen fredag med iherdige ringerunder førte til at vi fikk sendt ut et team med dyktige assistenter allerede mandagen etter. Burene kom opp, og årets feltdata var reddet! Feltteamet kunne melde om en særdeles hurtig og varierende blomstring på grunn av varmen. På en av lokalitetene lå det for eksempel fortsatt snø nesten helt inntil plottet, som allikevel var i full blomst! Nabo-plottet hadde derimot bare så vidt fått ristet av seg vinterdvalen, og hadde knapt begynt blomstringen.
Så var det tid for prosjektets andre del, nemlig å kvantifisere effekten pollinatorene (eller snarere utestenging av pollinatorene!) har hatt på blåbærplantene. Dette blir plankekjøring, tenkte vi, planter er jo ikke akkurat de vanskeligste å ha kontroll på? Men som vi tidligere lærte om moder natur, viste det seg at heller ikke det alltid er så enkelt. Noen av plottene våre ligger på Hjerkinn, og her oppdaget vi to moskus som hadde bestemt seg for å beite midt mellom plottene våre.
Da ingen av oss var spesielt interesserte i teste om topphastigheten til illsint moskus faktisk er 60 km/t slik vi har lest, var det derfor bare å sette seg ned med kikkert og god sikkerhetsmargin, og avvente.
Da moskusene i stedet for å tusle videre også satte seg ned for å hvile, skjønte vi at moskusene kom til å vinne tålmodighetskonkuransen denne dagen. Her var det ingenting annet å gjøre enn å sette seg i bilen og kjøre videre, med et nyervervet krasjkurs i feltsikkerhet i baklomma. Bedre lykke neste gang!
Turen bar derfor videre til neste lokalitet: Grødalen, en liten dal øst for Sunndalsøra. Her utførte vi målinger på to forskjellige områder. Det var her matpakke, som nevnt innledningsvis, ble et relevant tema. Vi hadde nemlig verdens beste lunsjutsikt på første lokalitet! I tillegg fikk vi komme nært på dyrelivet da vi nesten snublet over en svært stresset rypemor med 5 unger i redet.
I det andre området ville moder natur igjen minne oss på hvem som er sjefen, vi opplevde alt hun hadde å by på av vær og vind på en og samme dag: Regn, hagl, vind, snø, og strålende sol. Det var dog meldt regn absolutt hele uka, og vi hadde så langt klart å slippe unna det verste. Fordelen og ulempen med fjellet er at værmeldingen sjelden viser seg å stemme. Det tredje og siste lokasjonen vi besøkte var Hessdalen som ligger i Forollhogna nasjonalpark. Hessdalen er kjent for sine mystiske lysfenomen og medfølgende UFO-entusiaster fra fjern og nær. Forollhogna kunne foruten utenomjordiske fenomener også tilby en svært sterk og kranglete vind, men dette stanset ikke en kvartett med ivrige feltassistenter! Vind- og regntette klær ble spent på, og turen bar fra skog, over tregrensa og opp til alpin sone for å telle og notere alle plantetrekkene.
Det var en sliten, men fornøyd gjeng som i slutten av uken satte seg inn i bilen og takket farvel til Dovrefjell for denne gang. Det fine med å ha en sommerjobb som feltbiolog er at man har det så gøy at man i blant glemmer at du faktisk får betalt for dette! Lønn for å gå fjelltur? Ja takk!
