Gi rusavhengige en sjanse!

Rusavhengighet er ikke et sosialt problem som kun gjelder de som omfattes av det. Rusavhengighet er et samfunnsproblem. Derfor må vi tenke større, ta ansvar og tørre å gi mennesker en sjanse.

Publisert

I 2017 ble det i følge Helsedirektoratet brukt 5,4 milliarder kroner på å tilby mennesker rusbehandling. Samtidig peker mange på manglende oppfølging. Dette fører ofte til tilbakefall til rusmisbruk som igjen kan føre til ny innleggelse i rusbehandling.

Samfunnsøkonomisk er dette en dårlig strategi som også skaper mye unødvendig lidelse. Men problemstillingen er langt fra ny. Et ønske om mer oppfølging etter rusbehandling sto på agendaen for 30 år siden, og det står på agendaen i dag. Så, er det på tide å løfte blikket?

Professor i psykiatri, James R. McKay, argumenterer i en artikkel fra 2017 for at behandling av rusavhengige må legge vekt på faktorer som gjør det å holde seg rusfri mer tiltrekkende (McKay 2017). Forskningen på feltet har ført til flere og bedre behandlingsstrategier for rusavhengighet.

Men fremskrittene er beskjedne når vi ser på langtidseffektene og det å opprettholde en rusfri tilværelse etter rusbehandling. For at rusavhengige skal oppnå vedvarende rusfrihet, må rusbehandlingen også inkludere positive opplevelser og meningsfulle aktiviteter man kan gjøre etter behandlingen. Det må finnes insentiver i omgivelsene som gjør det å holde seg rusfri over tid verdt det harde arbeidet (ibid).

En gjennomgang av litteraturen på feltet gjennomført av Dieter Henkel, har konkludert med at rusmisbruk har en betydelig negativ effekt på mulighetene til å få arbeid. Videre at det å forbli arbeidsløs etter rusbehandling øker sannsynligheten for tilbakefall til rusmisbruk (Henkel D. 2011).

Tall fra en upublisert studie fra Oslo universitetssykehus viser at det trolig finnes et stort potensiale for å få flere rusavhengige ut i ordinært arbeid. Det er noe mange rusavhengige også ønsker. For i dagens samfunn er det hovedsakelig gjennom jobb vi knytter kontakter, tjener penger som gir oss muligheter, utvikler vår identitet og finner mening gjennom å kunne bidra.

Fra rusavhengighet og marginalisering til sosial eksklusjon?

Youth Addiction Treatment Evaluation Project (YATEP) har gjennomført en oppfølgingsstudie av tidligere døgnpasienter behandlet ved Avdeling rus- og avhengighetsbehandling. Studiet ble ledet av Espen Walderhaug, gjennomført av Anne Malerbakken og støttet med forskningsmidler fra Klinikk Psykisk Helse og Avhengighet, Oslo universitetssykehus.

Preliminære tall fra denne oppfølgingsstudien viser at pasienter som har vært i rusbehandling har liten tilknytning til ordinært arbeidsliv. De 58 deltakerne i studien besto av personer som hadde mottatt behandling for sin rusavhengighet. 18 av deltakerne var kvinner og 40 var menn. Gjennomsnittsalderen var 32 år. Hele 43 % svarte at de var i arbeid. Dette er et ganske høyt antall for denne gruppen. På spørsmålet om hva som var den viktigste inntektskilden svarte kun 14 % at inntekt fra lønnet arbeid var deres viktigste inntektskilde.

Deltakerne i vår studie hadde liten tilknytning til et rusfritt miljø. Hele 62 % oppga at de ikke hadde noen tilhørighet til en rusfri gruppe eller et rusfritt miljø. I tillegg svarte mange at de opplevde livet som lite meningsfylt. Her ble det brukt en skala fra 0 til 10, hvor 67 % svarte at de opplevde livet som middels, under middels eller ikke meningsfylt i det hele tatt (fra 5 til 0).

Dette signaliserer at mange rusavhengige isoleres etter behandling og sliter med å skape en meningsfull tilværelse. Prosessen med å sosialiseres inn i et hverdagsliv er påbegynt, men veien tilbake til samfunnet kan være lang. Mange tidligere ruspasienter har lite eller ingen utdanning. Mange har lite arbeidserfaring og mangler et rusfritt nettverk. Dette gjør det vanskelig og integreres i samfunnet generelt og å få innpass på arbeidsmarkedet spesielt. Det kan virke som et paradoks at Norge trenger mer arbeidskraft samtidig som flere holdes utenfor arbeidslivet. Er terskelen for å få innpass i arbeidslivet for høy, selv i et samfunn hvor arbeid og inkludering er et uttalt politisk mål?

Det finnes lyspunkt

Heldigvis består dagens rusomsorg av en rekke dedikerte mennesker og dyktige fagarbeidere. De er kompetente og støttende med evne til å vise interesse og omsorg. Dette er en viktig forutsetning for at mennesker skal klare å bli rusfrie. Tverrfaglige og integrerte tjenester har blitt en del av behandlingen i Norge. Det er også en bevissthet rundt hva vi behandler mennesker ut til.

Et gledelig eksempel er forskningsprosjektet, Hekta på arbeid, som starter om et par uker. Her skal pasienter i rusbehandling få hjelp av en jobbspesialist til å komme i, beherske, og stå i ordinært arbeid. Stadig flere får tilbud om Individuell jobbstøtte (IPS), en relativ ny metode innen rusfeltet. Dette er ett av tilbudene opprettet i Avdeling rus- og avhengighetsbehandling på Oslo Universitetssykehus. Dette gir grobunn til nytt håp for rusavhengige som ønsker seg ut i jobb.

Tanken bak IPS er at de som står utenfor arbeidslivet skal få prøve seg i et arbeid som personen selv ønsker. Nettopp dette er et viktig premiss. Arbeidet må gi en form for mening. Det kan være i form av økonomisk trygghet, sosial tilhørighet, muligheten til å utvikle seg og til å få bidra. For, som McKay sier, må det finnes insentiver i omgivelsene som gjør det å holde seg rusfri over tid verdt det harde arbeidet (McKay 2017).

Oppfordringen til samfunnet er at vi må tenke større når det gjelder rusomsorg. Vi har alle et ansvar for våre medmennesker og vi må tørre å gi folk en sjanse.

Referanser:

Helsedirektoratet. SAMDATA Spesialisthelsetjenesten (2013-2017). 2018; s. 39. Henkel D. Unemployment and Substance Use: A Review of the Literature (1990-2010).
Current Drug Abuse Reviews. 2011; 4:4-27.
McKay JR. Making the hard work of recovery more attractive for those with substance use disorders. Addiction. 2017 May; 112(5): 763-764.